cahCan we/you/I play 51 role-playing games, larps, boardgames, card games etc in 2015? Here’s Eipidiah’s challenge: https://dig1000holes.wordpress.com/2015/01/12/51in15/

I’ll probably  update this blog post now and then over the next few months.

The games I’ve played so far:

16. Take Land (short larp, Laivlaboratoriet)
15. Experiments with robots (short larp workshop, Laivlaboratoriet)
14. Demons (Fastaval 2015)
13. The Bunker (Fastaval 2015)
12. Split Utopia (Fastaval 2015)
11. Grotesque (Fastaval 2015)
10. Room (Fastaval 2015)
9. This Miracle (Fastaval 2015)
8. Itras by
7. The Clay that Woke
6. Femkamp (card)
5. Consequesting Omens (Dresden Files larp)
4. Dixit
3. Happylaiven (Potter larp)
2. I know you are, but what am I? (chamber larp )
1. D&D
0. Cards Against Humanity

«Badges I’ve earned»:

For those who have played at least five games with more than five players apiece.

These are for the brave souls who can rise to the challenge and have made at least 6 of their 51 games roleplaying games.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar


A young nuk got to wear the white colours of the nuk after their initiation. Photo: Li Xin.

A young nuk got to wear the white colours of the nuk after their initiation. Photo: Li Xin.

Larp. Finnskogen, Norway, July 1-5, 2014. 

Organizers: Eirik Fatland, Tor Kjetil Edland, Margrethe Raaum, Martin Knutsen, Trine Lise Lindahl, Elin Nilsen, and Jørn Slemdal.

80(?) players.

After KoiKoi, the organizers asked us to postpone analysis and dissection of the larp design for a week, and instead share stories and personal reflections. This text is a slightly edited version of a “letter” I wrote to the organizers the day after the larp. It’s meandering, subjective and personal.

If you’d rather read a more analytical approach, please see the links at the end of this post.

KoiKoi was set in a hunter-gatherer society; maybe in our world, maybe elsewhere. Maybe the present era, maybe the future. Every second year this nomadic people gathered for feasts and rituals at their sacred home in Koi valley, and the larp was set during such a gathering. In “reality”, we were in the woods, somewhere in the east of Norway.

I’m Laughter

Laughter, my character, was one of the three elder nuks permanently residing at Koi. Photo: Li Xin.

Laughter, my character, was one of the three elder nuks permanently residing at Koi. Photo: Li Xin.

My character, Laughter, was also aldnuk at Koi. The nuk were sort of a “third gender” at the larp: hermaphrodites, outcasts, transsexuals, queers, shamans, “sensitives”, or crazy people. These kinds of people would often end up with this gender. Ald was the prefix given to the elders. They lived at Koi, where they were taken care of by the nuk. The larp used the gender-neutral (Swedish) pronoun “hen” to refer to nuks. In this translation, I’ve tried to use the form “singular they”.

When I first heard about the larp a year ago, I immediately knew that I wanted to play a nuk. But I didn’t realize until quite shortly before the larp was to begin that I was to portray a sort of Übernuk, with a lot of responsibility for several of the communal rituals that made up the framework of the larp. I was a bit nervous in the face of this task, as leading so many people in ritual improvisation is something I’d never done before. But I received good help from the organizers, and when I called my co-player Gustav I was assured that this would work out just fine. Gustav played my aldnuk-colleague Fog. In real life, he’s a full-time nuk: he makes a living as a travelling storyteller at various Viking and medieval markets, and has a lot of “nukish” knowledge of the forest, stories, religion and rituals. With the player Fabe as aldnuk Storm, our trio of elders was complete.

Memories, moments and thoughts

Storytelling in the main hall at Koi. Dew, one of the elder men. Photo: Li Xin.

Storytelling in the main hall at Koi. Dew, one of the elder men. Photo: Li Xin.

After the main Koi Ritual, there’s always a feast at Koi. People sang and danced. I’m often uncomfortable with dancing (even though it’s become better over the years), but Laughter entered the dance floor shirtless.

I didn’t know I could chant and make didgeridoo-like sounds with my mouth. I learned it at Koi. It’s not often I scream and sing and hum until I’m hoarse in my daily life. I did at Koi.

I never got around to reading all the stories the organizers had provided in advance of the larp, but I wanted Laughter to tell stories. So I just improvised based on what happened at the larp, plus fragments from the cultural compendium and other stuff that came to mind.

Laughter told the story about the nuk who let everyone steal their face: children, women, men. But when they had taken off the face and put it on their pillow and thought they could safely go to sleep, the face pulled a terrible grimace.

The ancestral spirits, Kwath, were invisibles to the characters, but we the players could see them. Photo: Li Xin.

The ancestral spirits, Kwath, were invisibles to the characters, but we the players could see them. Photo: Li Xin.

Laughter told the story about the KoiKoi where everyone was so horny. Woman lay in her bed, and made horny woman sounds (the others in the circle made the sound womanwoman makes when she’s horny). Man lay in his bed and made horny man sounds. And nuknuk, what sounds did they make? They made a ritual for HornyKwath, and Laughter spoke with HornyKwath using an effeminate, strange voice as they walked around the circle.

Laughter spoke of the two foreigners who were so afraid. They were at the mountain by Koi and tried to talk to each other, but they didn’t have language. Aldnuk Gust came and held the Language rite for them, so that they learned words.

During the rite of remembrance, Laughter told the others about Gust, aldnuk at Koi. They never really liked Gust. After many somber and sad stories of death, I, speaking as a player, wanted to tell a story that would be fun to listen to. It was amusing to see how Gust took on a life of their own after this ritual. Several people spoke of them, and anecdotes were told about how strict and angry they were.

The flow

Newly become men, engaged in ritualistic fighting. Photo: Li Xin.

Newly become men, engaged in ritualistic fighting. Photo: Li Xin.

After Nuk rite I got into character. From there on out the larp proceeded more or less by itself for me, just the way I like: flow, immersion, channeling. Call it what you like. Ideas, stories, sounds and sentences came on their own, and I think a lot of it came out exactly the way Laughter would have said and done things. We had a framework, created by the organizers in the compendium; we had the actions of the other players, and we had the physical limitations and possibilities of the setting. Into this framework we poured chaos, and new things arose. As it happens.

The Death Rite. Photo: Li Xin.

The Death Rite. Photo: Li Xin.

I asked one of the organizers at our two-man workshop before the larp whether our Death rite was in fact a ritual murder, and he confirmed this. During the larp, Gustav, Fabe and I concluded that Laughter would lead the ritual. Thus, they were the only person in the ankoi people who could kill other people (at least in a ritual context). I think the Death rite as a whole worked, at least for the main characters affected – the elders who were to die. Some parts obviously worked better than others. But as the time for the killings approached, I felt the atmosphere grow tense. I think the ritual provided interesting contrast, both personally, for my character, who was often a light-hearted, silly person, but also for the whole culture. Ankoi were not only peace-loving hippies who drummed and sang by the campfire. Their culture also had dark, brutal aspects.

Masks contained spirits. Everything had spirit: plants, animals, the water and the air. Through the use of masks, they could posess the characters. Photo: Li Xin.

Masks contained spirits. Everything had spirit: plants, animals, the water and the air. Through the use of masks, they could posess the characters. Photo: Li Xin.

After the Death rite, I was uncertain how Laughter would act for the rest of the evening. We solved it by having the three elder nuks return to Koi with two white ribbons from the place of the ancestor spirits. There was singing. The nuk Breeze, who lived at Koi, opened the doors wide. The three elder nuks entered the ceremonial hall. Fog had the white ribbons tied to their staff. They danced around the fire, chanted. Laid the ribbons down by the fireplace. Laughter got down on their knees. Sometimes, they’d burst into sorrowful moans. The song in the room continued, but changed character. After a while the circle (on its own?) started chanting the names of the deceased: Ebb, Dew, Ebb, Dew, Ebb, Dew… The names of the two aldmen became a melody. Laughter, the only ankoi who takes human lives, crept towards the fire on all fours. Screamed, and left.

Later that night, they sat by the fire at Boarfam. Told lighter stories. Were comforted by their old friend and lover, Wave. Joked. Laughed. Their face still painted with the death mask.

Aldnuks applying ritual makeup. Photo: Li Xin.

Aldnuks applying ritual makeup. Photo: Li Xin.

Sometimes I was Laughter. Sometimes I was Ole Peder, observing. That’s the way larps are, at least for me. The illusion is never constant; the most intense immersion comes and goes. Ole Peder saw his friends from all the Nordic countries. Skilled, experienced role players, alongside younger larpers. Grown-ups and youth in somewhat comical costumes, playing with seriousness. I liked what I saw. A lot of good play. Many good “scenes”, as we sometimes say.

I didn’t have much plot to speak of; more like “tasks” to be performed. I often find that to be a good base for a larp, as I would still be embroiled in the plots of others.

I thought NukRite was nice. To me it was the first rite that “really worked”. I hope we who were there (the elder nuks, the travelling nuks and the nuk who lived at Koi) gave a good (and maybe a little scary) ritual to the children”. We mostly followed the instructions in the ritual compendium, but added a few details of our own. Amongst other things, there was a round of somewhat impossible questions, like who would you choose, your father or your mother?” When the ancestor-spirits were called upon and one of the organizers appeared with the large clay mask, the children had to approach Storm, who whispered two questions: Did you hear Kwath?” and What did Kwath say?”

Photo: Li Xin.

Photo: Li Xin.

I was happy with my “family”: the elders and nuks who lived permanently at Koi. We had no bigger inner conflict or drama. We were the eye of the storm. It gave me a feeling of great calm to play with them, a calm that has yet to evaporate as I’m typing this.

The weather was good, thankfully. Three days of rain would have changed the experience a lot. It’s good to be in nature. I forget how good until every time I’m out there. Maybe it’s what we’re really meant to do? Us people, I mean?

During the “debrief”, we were separated into groups of three and told to talk things over. I got together with two larpers I’ve known for a long time. Nice things were said. One of the players talked about how the larp had dealt with fundamental human themes. Gender. Death. Change. Growth. It’s true.

Sometimes, there was too little time. Many rituals were to be held before KoiKoi was over. The nuks had to remind the others to attend. Pestering other players doesn’t feel good, but timing can be hard in a game based on improvisation.

The cheers and thank you rituals straight after a larp can be hard. It’s easy to feel left out. This time I had the energy for it. I felt included.

We’re not actors, most of us. We can’t do another take. What happens, happens. Larp isn’t perfect. One of the organizers talked about this before the game. “Dare to fail”, they said. Give the character time, a chance”. Sometimes I failed; some things I did wrong. The character came to me in the end.

I was impressed with how well the techniques for ritual improvisation worked, especially the wall of sound we created together. To dare to take part in it made me proud. I’m not a singer. But it seems I can make a lot of sound! Exciting.

I saw a lot of good play. I was happy that there were some relatively new players; fun with some new faces. Many participants were internationals, mainly from the Nordic countries. I knew many from Knutepunkt and other festivals, but it was my first time playing a longer larp with many of them.

KoiKoi (analysis/blog post by Danish Peter Munthe-Kaas)
Experimental anthropology at KoiKoi (by Finnish Kaisa Kangas)
The larp’s homepage (in Norwegian)
Selected photos (by Li Xin)

Publisert i Laiv | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Matoppskrifter og matinspirasjon

Jeg ba mine Facebookvenner om tips om gode mat-blogger med oppskrift og slikt, siden jeg har lyst til å begynne og lage mer mat hjemme. Legger innspillene jeg fikk her, så jeg har dem samlet til senere (Facebook-tråder er litt forgjengelige av natur, dessverre).


Majas mat-blog: I Eated It

Idas mat-blog: All den rare maten






Trines matblog



Lenkeliste på Veggispreik


Startsiden: oppskrifter

«Avansert vegetarisk»: greenkitchenstories.com,

«For litt manneperspektiv»: ordentligmat.no

Fra Boller til Buritos («helt uten oppskrifter, men veldig morsom»)

Hobbykokken («når du har fått litt mer erfaring»)

Fru Timian

Publisert i Uncategorized | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Jaja, det er vel på tide å legge kukken på bordet igjen

Å være alvorlig sinnslidende er bare halvparten så morsomt som det høres ut.

Det vil si, for meg i hvert fall, med min bestemte form for alvorlig sinnslidelse (bipolar 1, sånn manisk-depressiv, du vet: opp og ned).

Jeg får veldig god hjelp på Vindern Voksenpsykiatriske, der jeg går en gang i uken. Psykiateren min er sånn passelig tålmodig og sånn passelig streng. Hun bruker å ringe meg når det trengs. Også skremmer hun meg sånn passelig når det trengs. Sånn som i fjor høst, da hun sa de ordene første gang: «alvorlig sinnslidende». Det var første gang jeg hadde hørt noen si det om mine greier. «Jøjemeg», tenkte jeg. «Det hørtes da voldsomt ut».

En tidligere blogpost om samme emne: Knappe 3 års erfaring med min nye venn bipolar 1

Nå sist var hun sånn: «du står på samme dose som ved en akuttinnleggelse».

Jeg, igjen: «Jøjemeg, det var da voldsomt».

For tingen er; jeg tenker jo ikke på meg selv som Two-Face eller The Joker. Jeg tenker liksom at jeg er en rimelig oppegående, fornuftig fyr. Normal, liksom. Men jeg er altså klin kokos, hvis man ser nærmere etter. Sprut, sprøyte gal.

Det er en fyr som har begynt å dukke opp i gata der jeg bor den siste tiden. Han liker å chille ved en søppelbøtte. Snakker, eller nei: mumler om reklameplakatene. Litt sånn ironisk-aggressivt. Han ser ikke ut som han har det så bra.

Og jeg tenker: det der kunne vært meg. Skru litt på parameterne for familie, venner, jobb, IQ, hva det måtte være som spiller inn. Jeg kunne sitti ved den søppelbøtta og dustefilosofert. For jeg er faktisk gæærn.

Jaja. Mener ikke å overdramatisere her. The Verve sang at «the drugs don’t work, they just make it worse». Jeg tenker vel at de virker på sitt vis, men bivirkningene kan av og til være litt slitsomme. Når jeg justerer opp og ned på antidepressiva og ikke klarer å komme, for eksempel. Får’n opp helt fint, men det går liksom ikke. Eller det antipsykotiske medikamentet Zyprexa som gjør deg sløv og øker appetitten så du blir en liten tjukkas. Medisinfeit, som vi sier i bransjen.
Men jeg spiser mine piller med glede jeg, altså, hvis alternativet er å skremme vannet av foreldre, foresatte, venner, arbeidsgiver og den slags.

Og for en tålmodig gjeng de har vært. Der snakker man support, altså. Det legges til rette i alle bauger og kanter for at jeg kan få surre med mine problemer. Tålmodighet. Herrejemini. Jeg er så privilegert og heldig som får være kokkeliko i et så godt samfunn (dette er ikke ironisk ment, eller noe sånt). Men jeg ser jo at noen (som søppelbøtte-entusiasten) ramler helt utenfor.

Psykiatri og rus går hånd i hånd, men det har visst vært sånn at de hjelpeleddene som håndterer det ene ikke vil ta i det andre med ildtang (eller rett og slett ikke har kompetansen). Det er jo litt leit, for å underdrive.

Jeg har, som 60 prosent av alle med lidelsen bipolar, et rusproblem. Heldigvis er det «bare» pils det dreier seg om. Jeg har fått god hjelp av førnevnte psykiater de siste par åra, men ting tar tid, ass. Også snubler man litt underveis. Det er kanskje bare mitt fordomsfulle inntrykk, men jeg vibber på at det er mer eller mindre stuereint å være klin kokos, mens det å være alkis fortsatt er ganske tabubelagt. Men kan Ingvar Ambjørnsen, kan jeg.

Jeg må jo være verdens dummeste som skriver at jeg er begge deler her, ute på det store internett-osean.

Jaja, det får gå som det går.

HYPOMAN: litt gira. Litt ekstra energi. Litt lavere impulskontroll. Litt flere ideer. Litt sånn mer kjeveaktivitet. Litt speeda, rett og slett. På fjerde uke, nå. Begynner å bli ganske sliten. Klar for å lande. Håper det ikke blir en krasjlanding. Men jeg klarer meg alltids. Er flink gutt, velmedisinert.

Så blir det vel en ørliten depresjon i andre enden, med sånn gode gamle tenke-på-selvmord-for-å-få-sove-greier.


Men «en får værra som en er, når’n itte vart som en sku».


Publisert i Uncategorized | 7 kommentarer

It is frequently argued that games are supposed to be fun.

[Context: I presented this text at «the hour of the rant» during Knutpunkt 2014. It consists of verbatim quotes from the Knutpunkt book «The Foundation Stone of Nordic Larp».]

I do not usually drink alcohol on a Tuesday afternoon or a Wednesday morning, dance sexily in a Spider-Man costume while singing karaoke, or travel without a cell phone and computer, but on this cruise, I probably would.

For what is live action role-playing if not a constant construction of alternative structures of being alive as a humanoid creature?

It is frequently argued that games are supposed to be fun.

Whether this means that it is acceptable for the participant to have intercourse as a character or the belief that a participant can in fact have intercourse completely in character are the main themes of discussion in this school.

There is limited research on these kinds of games and experiences.

Searle argues that social reality is constructed through constitutive rules. Constitutive rules are not rules in the traditional sense — they are not directives on how one should behave in a given situation and they cannot be broken in the traditional sense. Rather, constitutive rules are social structures we use to establish social institutions.

The majority of players, I must add, did probably not even see anyone in the nude.

If the game-makers succeed in presenting the player with a reality they can find plausible, then the world is the world is the world, enabling an experience that does not perceptually come across as fictional.

In Luminescence, possibly the most symbolic larp of all time, the terminal patients were placed in an abstractly lit room on a tonne of white flour – and the players instructed to treat this fact as both literal and entirely expected.

Role-players are slowly deconstructing the wall between reality and game, letting larp become “radiant” instead of a closed space for play (no matter if that play is political or escapistic).

Grown men skating as fast as they can to move a piece of plastic to a specific area. Seems pointless, yet it is immensely popular.

It is entirely possible, even easy, to see “objective reality” as a role-playing game. Making the games more complex and less abstract has made gaming reality stronger and more fulfilling. The next logical step is to lose the barrier separating games and reality once and for all.

Even if this means I have to spend the entire game alone in a closet without anyone ever finding out.


Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

People we’ve been, people we’ve yet to become

When I saw the gallery «11 Best Larping Pictures From Around The Globe«, I thought it’d be cool to do a similar thing with Norwegian larp photos. I did a bit of crowdsourcing on Facebook, and the images below are some of the ones that turned up.

I’m in no way implying that these are the very best larp photos from all Norwegian larps ever, they’re just the one’s that I was tipped off about and liked enough to post here. There are certain larps and photgraphers I’d very much like to see represented here, but that’d demand more research than I’m currently able to do.

If you don’t want your photo or image to appear here, please get in touch at ole.peder.giaever [] gmail.com

SPARKLES (2013): A Larp about vanity, fame and celebrities. Photo: K. Grønningsæther

SPARKLES (2013): A Larp about vanity, fame and celebrities. Photo: K. Grønningsæther

1942: Noen å stole på? (2000): 1942: Someone to trust? A larp depicting life in a Norwegian west coast village during the second world war. Photo: Britta S.

1942: Noen å stole på? (2000): 1942: Someone to trust? A larp depicting life in a Norwegian west coast village during the second world war. Photo: Britta Kristina Bergersen.

RED OCTOBER (2011): A larp depicting life in Norway's maoist  movement AKP-ml during the '70s. Photo: Marianne Gundersson.

RED OCTOBER (2011): A larp depicting life in Norway’s maoist movement AKP-ml during the ’70s. Photo: Marianne Gunderson.

RAVN'S SUMMER LARP (1998): Photo: Christine F.

RAVN’S SUMMER LARP (1998): Photo: Christine F.

ONCE UPON A TIME (2005): Western Larp. Photo: Anne Isene.

ONCE UPON A TIME (2005): Western Larp. Photo: Anne Isene.

NOSFERATU VENDEPUNKT (2013): A fantasy larp. Photo: June Witzøe

NOSFERATU VENDEPUNKT (2013): A fantasy larp. Photo: June Witzøe

MILORG D19 (2005): A larp depicting the Norwegian resistance during Second World War. Photo: Nina S.

MILORG D19 (2005): A larp depicting the Norwegian resistance during Second World War. Photo: Geir Harald Helgeid.

MARCELLO'S BASEMENT (2010): A musical larp based on the lyrics of the Norwegian band Kaizer's Orchestra. Photo: Li Xin.

MARCELLO’S BASEMENT (2010): A musical larp based on the lyrics of the Norwegian band Kaizer’s Orchestra. Photo: Li Xin.

MAD ABOUT THE BOY (2010): What would happen if all the men in the world suddenly died? Photo: Li Xin.

MAD ABOUT THE BOY (2010): What would happen if all the men in the world suddenly died? Photo: Li Xin.

LOOSE ENDS AND STIFF UPPER LIPS (2005): A humurous larp based on the works of Wodehouse. Photo: Andreas Berg

LOOSE ENDS AND STIFF UPPER LIPS (2005): A humorous larp based on the works of Wodehouse. Photo: Andreas Berg

LIFE IS CHEAP (2013): A Firefly larp. Photo: Tim Esborn

LIFE IS CHEAP (2013): A Firefly larp. Photo: Tim Esborn

KRISTIANIABOHEMEN (2007): The Christiania Bohemians. Depicting life amongst the bohemian crowd in Norway during the late 19th century.  Photo: Marianne Gundersson.

KRISTIANIABOHEMEN (2007): The Christiania Bohemians. Depicting life amongst the bohemian crowd in Norway during the late 19th century. Photo: Marianne Gunderson.

JUST A LITTLE LOVIN' (2011): A larp portraying the gay community in New York and the Aids epidemic during the early '80s. Photo: Frida Jansen

JUST A LITTLE LOVIN’ (2011): A larp portraying the gay community in New York and the Aids epidemic during the early ’80s. Photo: Frida Jansen

A Handfull of Time (2008): Fantasy larp. Photo: June Witzøe.

A Handful of Time (2008): Fantasy larp. Photo: June Witzøe.

BARE SOLEN ER DITT VITNE (2013): (The Sun is your witness). Larp set in 1895. Photo: Kjetil Raaen.

BARE SOLEN ER DITT VITNE (2013): (The Sun is your witness). Larp set in 1895. Photo: Kjetil Raaen.

GUTTESKOLEN (2005): The Boy's School. Larp set in the US in 1957, portraying life in a boarding school for boys. Photo: ?

GUTTESKOLEN (2005): The Boy’s School. Larp set in the US in 1957, portraying life in a boarding school for boys. Photo: Geir Harald Helgeid.

DE FORTAPTE PIKERS ØY (2012): (Island of the lost girls. Larp set in the aftermath of the second world war, depicting the treatment of Norwegian women who had fostered relations with the German occupying soldiers. Photo: Thomas Atle Nes.

DE FORTAPTE PIKERS ØY (2012): (Island of the lost girls. Larp set in the aftermath of the second world war, depicting the treatment of Norwegian women who had fostered relations with the German occupying soldiers. Photo: Thomas Atle Nes.

DECA DANCE: Photo: Sunniva S. Elveste

DECA DANCE: Photo: Sunniva S. Elveste

1349 (1995): Photo: Lars Eithun.

1349 (1995): Photo: Lars Eithun.

Publisert i Foto, Laiv | 3 kommentarer

Den som har begge beina på jorda står stille?

Hadde en veldig interessant samtale med psykiateren i dag, om åndelighet/religion, psykiatri, transetilstander og hallusinogener.

Utgangspunktet for at vi begynte å snakke om slike ting er at jeg nevnte at jeg vil begynne på yoga i februar. Hun spurte da hva slags type yoga det var, og jeg sa at det virker som en relativt sekulær variant, men med noe meditasjonsgreier og et vagt åndelig tilsnitt (si noen greier på sanskrit og slikt). Grunnen til at hun tok det opp var at hun er skeptisk til yoga-instruktører uten «personalkompetanse» som meditasjonsveilere, hvis man går veldig «opp i det åndelige» eller hvordan hun formulerte seg.

Under tidligere samtaler har det kommet frem at min psykiater selv er religiøs (vi snakker mest om meg, men det hender jo jeg får vite noe om henne også), og jeg ble litt fascinert av at en religiøs person advarte nettopp mot åndelighet og slikt. Hun forsøkte å utdype ved å si at det finnes et stort spekter i religiøs praksis, og at hun selv tar avstand fra en del av det som finnes der ute på det «åndelige markedet» (min formulering). Jeg gravde videre i dette, og det kom frem at hun vel snakket om transetilstander, visse former for dyp meditasjon (hun har tidligere anbefalt såkalt «mindfullness» som en fin greie å drive med), suggererende praksiser, hypnose og sånt. Hun nevnte også en artikkel hun nylig hadde lest om folk som dro til en øy for å ta et eller annet rusmiddel som skulle sette dem i kontakt med ånder og slikt (jeg antar at det var ayahuasca). En pike hadde visst dødd under sitt opphold der.

Jeg spurte henne hva hun, som kristen, tenkte om bønn, og hun sa noe sånt som at det finnes ulike varianter også der. Husker ikke helt hvordan hun ordla seg, men det var noe med at det finnes bønn hvor målet er å komme i kontakt med guddommen, og bønn der man ber om noe for seg selv, takker for ting etc. Hun advarte mot førstnevnte variant, for «folk som er litt sårbare».

Personlig har jeg siden 15-årsalderen vært fascinert av mytologi, religion, åndelighet, endrede sinnstilstander, hallusinogene stoffer osv, og har lest en god del om dette (men ikke praktisert noe videre selv. Litt meditasjon har jeg prøvd meg på, og oppnådde en gang en pussig, euforisk tilstand gjennom dette. Har også bedt «Gud» om tilgivelse ved en anledning og følt «et eller annet», hatt noen veldig sterke naturopplevelser og slikt). Men jeg er litt sjalu på de som har vært ute på de reisene der. Det virker spennende. Psykiateren anbefalte meg å lese litteraturen (det har jeg i og for seg gjort en del av), og nøye meg med det. Sikkert et klokt råd, men det føles litt urettferdig. Men er man litt skjør, så er man litt skjør. Jeg ville ikke jogget med forstuet ankel, heller.

Uansett: selv om jeg er interessert er jeg også dypt skeptisk til en god del av det religiøse /åndelige tankegodset. Jeg regner meg som agnostiker, intellektuelt sett, ateist i praksis. Ytterligere «vaksinert» mot slikt ble jeg etter å ha vært psykotisk selv, og fått oppleve hvor surrete i nepa man kan bli og hvor mye rart man kan innbille seg / hvor feil man kan tolke verden. Jeg føler meg ganske sikker på at mange religiøse forestillinger/opplever opp gjennom menneskehetens historie har oppstått i samspill med a) ulike former for mentale lidelser b) rus.

«Det er også et hardt liv å være medisinmann, det er ikke alle som blir så gamle», sa psykiateren.

Videre i vår samtale forsøkte hun å forklare litt om sin kristendom, som nok er en veldig nøktern og hverdagslig greie. «Jeg er ikke veldig religiøs», som hun sa. Men hun trakk frem studier som viser at kristne jevnt over er mer happy enn andre, og nevnte det med følelsen av å være elsket for den man er, å bli tilgitt sine feil og mangler, etc. Jeg har lest artikler om det samme, men trodde vel kanskje det gjaldt de fleste religioner. Altså at religiøse jevnt over har det greiere, mentalt sett.

Vi snakket også litt om kristen moral og etikk, og var enige at det er mye vakkert og fint å hente der (men også mye lort).

Men jeg synes uansett det var en fin prat, og en interessant nyansering fra en religiøs person sin side: gjør litt sånn passe, men ikke ta helt av.

Men mystisk praksis og slikt virker fortsatt underlig forlokkende. Det er et Crowley-sitat jeg synes er ganske fint/interessant:

«In this book it is spoken of the Sephiroth and the Paths; of Spirits and Conjurations; of Gods, Spheres, Planes, and many other things which may or may not exist. It is immaterial whether these exist or not. By doing certain things certain results will follow; students are most earnestly warned against attributing objective reality or philosophic validity to any of them.»

Men igjen: jeg synes det er fint å tenke på at det har vært mennesker på månen. Jeg har ikke noe behov for å reise dit selv.

Publisert i Religion, Tanker | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Reality: The Disappointment

character_sheet (1)

Bilde | Postet den by | Legg igjen en kommentar

Problempost til Pythia

(Fra spørrespalten «Problempost til Pythia» i Morgenposten, den meningsbærende kulturavisen i Itras by)

Pythia har svar på alle spørsmål, og tar for seg utfordringer både store og små. Har du noe du lurer på? Send brev, rørpost eller telegram til Moherats allé 27, 132 Sentrum. Merk forsendelsen «Pythia».

Kjære Pythia!
Jeg er en bankfunksjonær fra Storenga, og bor i en trivelig liten villa nedenfor Itras Zoo. Alt var fryd og velstand, inntil nylig, da det begynte å vokse vinduer og speil på kjøkkenet. Det er som en skog! Naboene har fritt innsyn, og vi vet ikke vår arme råd. Men det verste av alt er at spisskammeret har begynt å konsumere maten vi legger igjen der. Hvordan bør vi best gå frem?
Vennlig hilsen “Ola Kristian”.

Kjære Ola Kristian.
Slapp av! Huset ditt har har bare blitt rammet av bygningskreft. Det er en uhelbredelig sykdom og det kommer bare til å bli flere og flere speil og vinduer. Etterhvert skulle det ikke forundre meg om dører blir sperret eller at det dukker opp en trapp til ingensteder. Til slutt vil huset enten falle sammen eller i det minste være ubeboelig. Mitt råd: Ta ut en forsikringspolise på huset før bygningkreften blir for åpenbar. Som bankmann burde dette være null problem for deg.
Arkitektoniske hilsener,

Kjære Pythia!
Min kone er den skjønneste av skapninger, men hun ter seg så besynderlig. I det ene øyeblikket forbarmer hun seg over meg, baker kaker og steller med barna. I det neste er det som om hun blir fylt av Gudenes Vrede. Hun kaster ting veggimellom, skriker og bærer seg. Jeg ber om ditt råd.
Med vennlig hilsen, “Herr Smult”

Kjære Herr Smult.
Ta det med ro. Alle kvinner er på den måten. Det er noe vi menn bare må akseptere. Hvis det blir for vanskelig kan du gå til legen og få en resept på laudanum, en effektiv medisin for å roe ned nervene. Ta et skje laudanum hver morgen, og gi gjerne litt til din kone også for å bevare husroen.
Realitetsorienterte hilsener,

Kjære Pythia!
Vi har nylig kjøpt en eldre villa her på Kirkehaugen, som vi er i ferd med å totalrenovere. Da vi var kommet til kjelleren fant vi ut at vi ikke var de eneste beboerne i huset: det lever en slags kjellerblekksprut der nede, som hjemsøker oss i søvne og fyller våre netter med umulig geometri. Er dette et fenomen du har hørt om tidligere, og finnes det noen presedens for hvordan man bør gå frem i slike tilfeller?
Med hilsen “H.P.”

Kjære HP.
Løsningen på ditt problem er såre enkel. Brenn huset til grunnen. Helst på en litt regntung og vindstille dag, så ikke ilden sprer seg og forstyrrer naboene.
Flammende hilsener,

Kjære Pythia!
Jeg har en bror som er et par år yngre enn meg selv. Vi vokste opp sammen på Myntekollen, men livet har ført oss i ulike retninger. Nå lever jeg som maler på Kirkehaugen, mens han er Allviter ved Universitetet. Det siste året har jeg dog merket noe underlig: hver gang jeg ser ham fylles luften av englers vingeslag, hjertet mitt slår fortere og blodet bruser. Jeg kjenner attrå, mine lepper bever, og øynene mine blir fylt med ny glans. Tror du jeg kan ha blitt forkjølet? Er jeg simpelthen allergisk mot min egen bror? Håper du kan gi svar.
De beste hilsener “Julie”.

Kjære Julie.
Du skriver selv at dette kanskje er forkjølelse, og jeg tror du har rett. Pass på å holde føttene tørre og drikk litt varm melk med honning eller te med sitron før du legger deg om kvelden. Forkjølelse pleier å gå over i løpet av en ukes tid.
God bedring! Hilsen Pythia

Kjære Pythia!
Jeg skriver til deg fra Grelviks asyl for kriminelle sinnslidende, og forsøker etter beste evne å smugle dette brevet ut ved hjelp av en glupsk rotte jeg har temmet i løpet av de halvt dusin årene jeg har tilbragt her. Det er min mann som har fått meg innlagt mot min vilje, ene og alene fordi jeg har gjennomskuet den billedvev av løgner verden setter opp for oss. Det har seg nemlig slik: du, jeg og alt vi ser omkring oss er en fiksjon, forfattet av to skjeggete typer i en annen dimensjon. Denne innsikten har tatt livsmotet fra meg, men da jeg forsøkte å formidle det hele til min mann henviste han meg altså til dette “stedet”. Hva synes du jeg burde gjøre?
Med hilsen “Fruentimmeret”

Kjære Fruentimmeret.
Les godt gjennom det du skriver, og det vil gå opp for deg at du tar feil. Hvis to skjeggete typer i en annen dimensjon skulle ha forfattet en fortelling, ville de selvsagt ha skrevet om noe mye mer spennende enn et hysterisk kvinnfolk som for sitt eget beste har blitt lagt inn på asyl. Det sier seg selv at du er sprøyte gal. Stol på legene og din mann, de ønsker kun ditt beste.
God bedring! hilsen Pythia

Kjære Pythia!
Jeg satte meg på toget, hvorfra jeg kom vet jeg ikke. Da jeg våknet befant jeg meg i denne underlige byen. Her er så underlig. Himmelen er blodrød, mennesker oppfører seg ikke slik mennesker skal. Det er underlige dufter i luften, og drømmene mine manifesterer seg og blir til virkelighet i kaffekoppen hver morgen. Jeg vil så gjerne hjem til den virkelighet jeg trodde jeg kjente, men vet ikke min arme råd. Kan du hjelpe?
De beste hilsener, “Sigbjørn”

Kjære Sigbjørn.
Velkommen til Itras by! Alt er i den skjønneste orden, og du må bare slå deg til ro med at du aldri vil vende tilbake til den triste virkeligheten der du kom fra. Kanskje trenger du et lite opphold på Grelviks asyl før du finner deg helt til rette her i byen. Snakk med den nærmeste gardisten du finner, så kan han fortelle deg veien dit.
Inkluderende hilsener,

Kjære Pythia!
Jeg ble født i tidenes morgen, og har nå regjert over en middelstor by som i begrenset grad eksisterer i cirka 311 år, siden min gudinne og skaper forsvant. Jeg er meget tykk, men har til gjengjeld tusen øyne jeg bruker til å plire utover all eksistens, kikke i folks drømmer, og beskue stjernenes myriader av konstellasjoner her over tårnet der jeg bor, etc, etc. Grunnen til at jeg skriver til deg er at jeg synes det begynner å bli på høy tid med ferie, men jeg vet slett ikke hvordan jeg skal komme meg unna mitt ansvar. Har du noen råd?
De beste hilsener, “Anonym”

Kjære Anonym
Å finne en god balanse mellom jobb og fritid kan være en vrien utfordring. Noen tar sine arbeidsoppgaver så innover seg at de fyller alle døgnets timer med jobb og bekymringer og utsetter alle forlystelser til en feriedag i den fjerne fremtiden. Men dette er ikke sunt for hverken sjel eller legeme, og Grelviks asyl har korridorene fulle med overarbeidede funksjonærer og kontorister som tok på seg alt for meget jobb og jobbet til fornuften helt slapp taket. Mitt råd: Ta deg en velfortjent hvil. Inviter noen venner på te og småkaker. Dra på en forestilling på kinematografen eller theater. Eller kanskje et lite lystseilas ut til Perleøyene? En liten pustepause nå og da kan holde galskapen på trygg avstand. Men hvis du kanskje allerede har mistet forstanden, så er det ingenting å bekymre deg for. Da er det bare å fortsette akkurat som før – det er for sent for deg uansett, og av hensyn til dine omgivelser så må du se å ta fatt i de mange arbeidsoppgavene som ligger og venter.
Mist ikke motet! hilsen Pythia.

Kjære Pythia!
Jeg er et mekanisk menneske med mekaniserte kamearaøyne. Jeg ser virkeligheten i sort hvitt, men skulle så gjerne vite oppleve disse såkalte “fargene” som jeg har lest så meget om. Hva bør jeg gjøre?
Hilsen “Fargeblind”

Kjære Fargeblind!
Amor Fati, er det noe som heter. “Elsk din skjebne”! Farger er, på samme måte som emosjonene jeg antar du som mekanisk mann ikke opplever: kjærlighet, omsorg, savn, sentimentalitet etc, blant faktorene som forpurrer manges hverdag og stjeler oppmerksomheten vekk fra produktivitet, disiplin og allsang. Fargene har en rekke konnotasjoner, og det er et helt symbolunivers knyttet til hver av dem som det tar en mannsalder å få noen grad av innsikt i (og selv da vet man gjerne mindre enn da man først begynte). “Blått” assosieres med bølger, manndom og kjekke matroser. “Rødt” med ild, kjærlighet, styrke. “Grønt” med vår, sjalusi, nye begynnelser. Og så videre, og så videre. Det å gå rundt å tenke på alle disse tingene leder ikke til annet enn psykoser og kunst. Du skal prise deg lykkelig over de øynene du har, min gode maskin!

(Eventuelt, og hvis du på død og liv insisterer selv etter å ha lest dette, kan du oppsøke en optiker.)

Rosa hilsener fra Pythia.

Kjære Pythia!
Jeg er en ung og pen mann i en god jobb. Men nylig mottok jeg en skrekkelig beskjed: Mine foreldre har fortalt meg at det er på tide at jeg blir gift, og jeg ble beordret om at jeg skulle fri til min egen kusine! Hun er jo hyggelig nok, men jeg trives best som en fri og frank ungkar, og vil slett ikke gifte meg. Hvordan kan jeg komme meg ut av denne forlovelsen uten å fortørne mine foreldre?
Hilsen “Ungkar 27”

Kjære Ungkar 27,
Nedenfor Kirkehaugen ligger det et tempel viet Aldora, gudinnen for trolovelser. Hvis du oppsøker den ved midnatt en kveld fullmånen står høyt på himmelen og bloter en sort geitekilling vil problemene dine løse seg til det beste for alle parter.
Offervillige hilsener,

Kjære Pythia!
Jeg er en forfatter med skrivesperre. Vanligvis sitter jeg i fred og ro på mitt skriveværelse og skaper dikt og noveller, men i det siste har inspirasjonen blitt ødelagt av en talende ravn, som kommer flaksende og forstyrrer meg i tide og utide med kryptiske vers. Hva skal jeg gjøre?
Hilsen “Nevermore”

Kjære Nevermore
Kan det være så vanskelig? Kjøp inn noe gammelt brød hos bakeren, hell rottegift på det og legg det i vinduskarmen.
Kra-kra! Hilsen Pythia.

Kjære Pythia!
Jeg er en respektert og vellykket herremann med kone og flere elskerinner. Uheldigvis gikk en av disse tøytene hen og forelsket seg i meg, og etter litt om og men endte det hele opp med at kastet seg i Akeron og tok sitt eget liv. Det burde vært enden på visa, men det viser seg at noen elendige journalister i Primatskriket har startet å spørre og grave i denne ubetydelige hendelsen. Om min perifere rolle i denne affæren kommer frem i dagen, kan det utarte seg til en skandale! Hvordan skal jeg få dysset ned denne saken? hilsen “Monokkel og flosshatt”

Kjære Monokkel og flosshatt!
Dette er ingen ting å bekymre seg for! Sørgmodige ungpiker med brustne hjerter går omkring og drukner seg til stadighet, og din venninne er kun én i rekken. Jeg foreslår at du setter i stand noe riktig stort bladfykene i Primatskriket kan engasjere seg i istedenfor, for eksempel en bybrann, et kupp eller et veldedighetsball av noen art. Det bør ta oppmerksomheten vekk fra den druknede piken for godt.
Gordiske hilsener,

Kjære Pythia!
Nylig ble jeg oppsøkt av en fremmed person som ga meg et tilbud jeg ikke kunne si nei til. Jeg fikk sjansen til å starte et nytt og bedre liv og de siste månedene har vært helt fabelaktige. Uheldivis har jeg begynt å få noen svært ubehagelige mareritt når jeg sover. Jeg har prøvd urtete, og unngår å spise sterk mat før leggetid, men ingenting hjelper! Hva skal jeg gjøre?
Hilsen “Skår i gleden”

Kjære Skår
Jeg har alltid hørt at mareritt skyldes dårlig mage. Du skriver at du allerede har forsøkt urtete, men har du testet en skikkelig tarmskylling hos Doktor Funkelbart? “Doktor Funkelbarts tarmskyllinger: renser ryggen og gjør Hypnos vinger skinnende blanke!”
Kjøpte og betalte hilsener fra Pythia.

Publisert i Itras By, Rollespill | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Darth Vader reviews The Desolation of Smaug

ldvader1Even when posted on such a formidable battle station as The Death Star, there are days of boredom. Days on which the rebellion seems all but vanquished. Days on which there are no planets to visit destruction upon. Days on which I retreat to my Qabbrat in order to watch an entertaining hologram.

After having been sorely disappointed by Admiral Motti’s recommendation of “Love Actually” (I find his lack of taste disturbing), I decided to give one of the Emperor’s personal favorites a chance. The hologram is titled “The Desolation of Smaug”, and is the continuation of the “Hobbit” series. These are based on books I seem to remember enjoying as a youngling, so I was eager to find out what, if anything, had been changed in the adaptation. I was not disappointed.

Spoilers ahead. 

Are you still reading? 

As you wish.

The main character of this epic is Azog the Defiler, and it centers upon his struggle to please his master, the Necromancer of Dol Goldur.

Azog quests through the lands of Middle Earth with his underlings, the orcs and their mighty steeds, the wargs. The force is strong in him, and he certainly likes to release his anger. 

Azog seeks to destroy a band of dwarves, who resemble shaven Ewoks, on behalf of his Master . However, there are more pressing matters to attend to in the ruined fortress of Dol Goldur, where the Master resides. The enemy in the shape of a foolish, old wizard (who reminded me of my former Master), draws near. Gandalf thinks he can lay siege too Dol Goldur all by himself, but the Master has put up some sort of powerful cloaking device. 

Then, there is the epic confrontation which is the highlight of the hologram, where the Necromancer reveals himself to be none other than Sauron, the mightiest Sith Lord of Middle Earth. He is disembodied, represented only as a flaming eye in the midst of darkness. This depiction of the failure of the wizard when confronted with the true power of the Dark Side truly amused me. 

The wizard is beaten, and locked up in a cage. It seems like a wise decision, as he is then forced to bear witness when the mighty hordes of Sauron march upon Middle Earth. 

Oh, and the shaven Ewoks and rebel scum of Dale will get their come-uppance, too, as the dragon Smaug has finally been woken from his slumber to wreak ruin upon their lands. I eagerly await the next hologram.

There were also some cool spiders.

(For a minute, though, I was very concerned: the ewoks seemed to succeed in drowning Smaug in melted gold. I was actually shouting: “Nooooooooo!” That’s how riveting this hologram is.)

(I suspect there will be some kind of twist in the next hologram, in which Azog is revealed to be the son of the Necromancer)

I give it five out of six lightsabers.


Publisert i film | Merket med , , , | 1 kommentar