Stillbilde fra Monty Pythons «The Meaning of Life».

Innlegget ble opprinnelig postet i romjulens Klara Klok-spalte “Spør Ole Peder”:

Spørsmålet som ble stilt: “Orakeldude: Hva er meningen?”

Svar/påstand
Det finnes ikke én mening med Livet, Universet og Alt som er. Likevel kan man ha opplevelsen av å leve et meningsfylt liv, delta i meningsfylte aktiviteter og tilskrive ulike fenomener, observasjoner og hendelser mening.

Mer
Dette er et spørsmål om tro. Min personlige tro er at det ikke finnes noen mening i entall med stor bokstav. Derimot tror jeg på opplevelsen av mening og mening i flertall.

At vi mennesker så ofte stiller nettopp dette spørsmålet tror jeg skyldes at vi er fundamentalt meningssøkende dyr. Vi ønsker så inderlig å se sammenhenger, verdi og betydning selv der det slett ikke finnes noen. Dette tror jeg er noe av bakgrunnen for mange religiøse, filosofiske og ideologiske forestillinger.

Jeg tror universet i seg selv er fullstendig blottet for mening. Den eneste meningen som finnes ved virkeligheten er de (flertall) vi tilskriver den.

Ordboksdefinisjonen av ordet «mening»:

1. tanke, (dypere) innhold, betydning, (fornuftig) sammenheng, plan, hensikt skjønne m-en i det som blir sagt / er det m-en at det skal være slik? / det er m-en å rive denne veggen / det som gir livet m- / det er ikke m- skapt i at du skal gjøre det / det var ikke m-en å skremme deg / ta alt i beste m- / det er vel en m- med det

2. syn, oppfatning, overbevisning etter min m- / det er min oppriktige m- / skifte m- / ha, gjøre seg opp en m- om noe / det er bare én m- om den saken / m-ene er delte / ha sine m-ers mot våge å stå for det en mener

Å tro på en Gud innebærer å se at livet har mening, skal den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein ha skrevet, ifølge Wikiquote. Dette bildet dukker opp i Googles billedsøk når man søker på «the meaning of life».

Jeg tror det er det første punktet du spør om her, og det sier noe om at det skal ligge en tanke bak, en vilje, en plan. Noe slikt tror jeg ikke finnes i den ytre verden, men at det finnes i hodene våre virker åpenbart.

Meningen ved ulike fenomener er altså kun den vi tilskriver, eller opplever.

Noen eksempler på hva som kan tilskrives mening:

* Å utvikle en moralsk karakter
* Familie
* Å underkaste seg «Guds vilje»
* Å slippe unna kretsløpet av død og gjenfødsel
* Å bli fri fra begjæret, og dermed lidelsen

Jeg skal la Gud være Gud her. Kort kan jeg si at jeg (i praksis) ikke tror på noen Gud, og at jeg ikke klarer å se at livet ville hatt mer eller mindre mening selv om Han fantes. Eller om vi har en udødelig sjel. Begge forestillinger kan møtes med relativismens evinnelige «Jaha? Hva så?»

Vi finner ikke mening. Vi finner den opp.

Hvis livet er grunnleggende meningsløst får man også en utfordring hvis man skal argumentere for moralsk livsførsel og etiske leveregler.

Forsøk på et bilde av mening og moralens fundament:

Det finnes en bunnløs avgrunn, som ikke inneholder noe.

På toppen av denne ligger det en hinne dannet av konsensus, mennesker imellom. Denne hinnen er etikkens eneste fundament(er). Vi blir enige om ting, for eksempel ved en appell til fornuft (Kants kategoriske imperativ og dets tre formuleringer), følelser (Hume), Gud, dygd eller lignende.

Det finnes forskjellige flekker i denne hinnen, som delvis glir over i hverandre. Svært få av flekkene er helt adskilt. Det er ofte mulig å finne en eller annen form for enighet.

Men noen flekker er helt isolert, eller utgjort av svært få individer. Flekkene skifter og beveger seg også gjennom århundrer og geografi. Akseptabel adferd i Tenochtitlan år 1487 var annerledes enn akseptabel adferd i Oslo år 1987.

I tunge stunder har denne metaforen voldt meg uro og bekymring. I mer veltilpassede stunder opplever jeg den som helt akseptabel, nærmest noe å finne trøst i. Vi har bare hverandre, og vi skaper vår egen mening.

Min idé om moralens fundament er altså konsensusorientert.

Hva gir mitt liv mening? Ingenting. Hva opplever jeg som meningsfylt? Blant annet følgende:

* Å skape
* Å skrive
* Å tenke
* Å leke
* Vennskap
* Kjærlighet, solidaritet og omtanke
* Flyt
* Å lære
* Fantasi, drømmer og kreativitet
* Enkelte samtaler

Vi er så små

Den yngste supernovaen som har blitt påvist i vår galakse, G1.9+0.3. Stjernen gikk i lufta for omkring 140 år siden. Foto: Nasa.

Jeg kjøper forøvrig ikke at et ytre perspektiv/evighetsperspektiv fungerer som argument for at våre liv er meningsløse.

Argumentasjonen går ut på at hvis man inntar «Universets perspektiv» (som om det har et) vil man se at ens eget begrensede liv og innvirkning på verden er uten betydning. 70 år på jorden sammenlignet med milliarder av år, og kanskje trilliarder av skapninger, i romtiden.

«Vi er bare en støvflekk i Kosmos».

Men i mitt perspektiv, som jeg har forsøkt å gjøre rede for her, er denne innvendingen likegyldig. Et liv er akkurat like meningsløst om det varer et sekund eller to milliarder år, om skapningen er på størrelse med en amøbe eller på størrelse med en galakse. Og det kan tilskrives akkurat like mye mening. Eller oppleves akkurat like meningsfylt (gitt visse forutsetninger om det kognitive apparatet til den aktuelle skapningen).

Snipp, snapp, snute
Noe av det som gir en fortelling mening er at den er avgrenset. Den begynner et sted, og slutter et sted. Selv såpeoperaer på fjernsynet er slik. Alt vil ta slutt. Solen vil dø, jorden slukes lenge før det. Til slutt slukker den siste stjerne. Det fantes noe, så skjedde det noe, så er det over.

Jeg synes det er ganske fint å tenke på.

Se også Stanford Encyclopedia of Philosophy: The Meaning of Life.

Eventuelt denne videosnutten: