Høsten 2008 begynte jeg å gå til psykiater. Hun hadde ikke ”tro” på piller og var ikke veldig opptatt av å sette diagnoser. Ved de første møtene fylte jeg ut noen spørreskjema, og resultatet av disse pekte på at jeg hadde høyere utslag på punktene ”depresjon” og ”sosial angst” enn gjennomsnittsbefolkning. Så vi begynte å jobbe med disse spørsmålene, ut fra det jeg antar er en tilnærming i den psykoanalytiske tradisjonen. Mye spørring og graving om forholdet til mor, far og bror, skilsmissen m.v.

Siden jeg er en tenketype gikk jeg og grunnet mye over disse spørsmålene, også utenom timene. Etter få måneders behandling så verden lysere ut. Jeg følte mer glede, omtenksomhet og lys i livet. Og det ble bare lysere, og lysere og lysere. Jeg hadde rørende samtaler med familiemedlemmer, var ultraproduktiv på jobb, og i jevnt godt humør.

Det var som om lysbryteren endelig var skrudd på.

Og det fortsatte å bli lysere.

Kurt Cobain. Bipolar.

Til jeg en dag var på et jobbseminar der jeg… tiltet fullstendig. Jeg jobbet døgnet rundt, pumpet ut stadig mer uleselige beskjedet på Twitter, og begynte å få vrangforestillinger. Som at folka på Dagsnytt så på min Twitterfeed mens de leste opp nyhetene. Som at jeg hadde helt spesielle innsikter, og var mye smartere enn alle andre. Som at meldingene mine hadde en helt spesiell og dyp verdi.

Det endte med et solid panikkanfall, der jeg fikk et kort sykehusopphold på Fredrikstad sykehus. Panikkanfall er pussige greier. For min del trodde jeg at jeg var i ferd med å få et slag, og hadde rett og slett dødsangst. Det har jeg ikke hatt før, og må vel igrunn si at det var temmelig ubehagelig.

Jeg ringte faren min, og han kom ned dit. Sykehuset fant ikke noe fysisk galt med meg (selv om jeg i etterkant har fått vite at det finnes en psykiatrisk avdeling der. Og det er vel der jeg burde befunnet meg i det minste over natta), så jeg ble utskrevet. I bare sokkelesten. Med en bekymret far. Og livredd for å få et nytt anfall.

Catherine-Zeta Jones. Bipolar.

Hun som vikarierte for fastlegen min lagde sykemelding, der hun skrev ”grensepsykotisk.” På dette tidspunktet var jeg blid, nei, KJEMPEBLID og rask igjen, og klar for nye utfordringer. Faren min forsøkte å få førnevnte psykiater på banen, og vi var en tur hos henne sammen. Hun lot til å ta forholdsvis lett på min tilstand, og mente den skyldtes at jeg hadde ”jobbet litt for hardt” med samtalene våre. Jeg var selvsagt hjertens enig, for jeg hadde ALDRI FØLT MEG BEDRE.

Etter hvert koblet faren min inn min nærmeste mellomleder på jobb og orienterte ham. Mellomlederen ble også med ut til psykiateren. Hun var like ubekymret. Han har i ettertid betrodd meg at han var lite imponert over hennes innsats. I retrospekt vil jeg vel si meg enig i det. Hun gjorde ikke en dritt, for å si det enkelt. Ingen medisiner, ingen diagnose, ingen videre henvisning til en ekspert.

Hva kunne jobben tilby? De kunne tilby to uker fri for å forsøke å komme til hektene. Tipp topp! Ferie! Tenkte jeg, og tilbrakte tiden med å suse omkring i Oslo, snakke med alle jeg møtte, klatre i trær, ta bilder og twittre i vei med mine KJEMPEVIKTIGE og SUPERINTERESSANTE Twitter-meldinger. Og drikke for mye øl.

Ruby Wax. Bipolar.

Så kom dagen da radioen begynte å snakke til meg. Jeg skjønte selvsagt at noen luringer hadde installert et kamera i den. Programmet var Radioresepsjonen (etterhvert som akkurat denne vrangforestillingen fikk utvikle seg gjaldt det alle programmer, etterhvert også på tv), der de jo driver med mye rollespill og artige greier. Og absolutt alt dreide seg om meg. Jeg var imponert, provosert, entusiastisk og sint om hverandre. Men jeg prøvde ihvertfall å gi dem et show.

Sinead O'Connor. Bipolar.

Tilfeldighetene ville ha det til at dette var samme dag som faren min bestemte seg for å oppsøke meg for å skaffe meg ordentlig hjelp. Han var dypt bekymret. Jeg nektet å slippe ham inn, fordi jeg skulle til Storbritannia for å ta bilder. Baggen var pakket og klar. Til slutt klarte han å komme seg inn sammen med stefar (som har nøkkel til leiligheten av visse grunner). Det ble en slags brytekamp da jeg prøvde å komme meg ut og forbi dem. Lang historie kort: politiet ble innkalt, det bar ned til psykiatrisk legevakt, og endte med tvangsinnleggelse på Lovisenberg med håndjern og full rulle.

Konklusjonen der oppe: bipolar 1 i en manisk psykotisk fase.

I magasinet Uflink har jeg forsøkt å skildre hvordan psykosen artet seg for meg: http://eventomte.files.wordpress.com/2012/01/uflink.pdf

Kort forklart: en del hørselshallusinasjoner, hele det klassiske spekteret av vrangforestillinger, jeg som verdens navle, noen paranoide forestillinger… en ”helt alminnelig manisk psykose”, skulle jeg tro. Jeg leste det gjennom et spillfilter, antakelig siden jeg er opptatt av sånt. Det kan kanskje ha bidratt til at jeg følte meg tryggere enn dem som for eksempel får intense religiøse opplevelser med engler og demoner og sånt. Hva vet jeg.

Uansett. Lovisenberg opplevde jeg omtrent som en 4-5-årsklubb for voksne, der formålet var å dytte i meg medisiner, søvn og sunn mat til jeg var adekvat nok til å utskrives. Jeg hadde fortsatt enkelte vrangforestillinger da jeg kom ut, men det gikk over etterhvert.

Mel Gibson. Bipolar.

Jeg ble overført til DPS, der hovedagendaen lot til å være og dytte i meg flere piller. Men jeg fikk også et kurs om det å være bipolar, som jeg hadde nytte av. Siden ble jeg skipet videre til fastlegen. Prøvde meg også på noe gruppeterapi med den samme psykiateren jeg nevner over, som jeg hadde lite utbytte av. Fra våren 2010 koblet jeg i samarbeid med far inn en ny psykiater, men hadde vel begrenset nytte av våre samtaler.

Fra tidlig sommer 2009 til samme periode 2010 kan jeg vel kanskje sies å ha eksistert mer enn jeg levde. Jeg vet ikke om det skyldtes feilmedisinering, rekonvalesens etter psykosen, eller hva det var. Jeg fungerte dårlig sosialt, elendig på jobb. I perioder var jeg deltidssykemeldt.

Så, fra høsten 2010 løsnet det endelig. Jeg fikk i løpet av våren svært god dialog med, og oppfølging av, fastlegen, og vi har eksperimentert oss frem til en pillesammensetning som funker for meg. I skrivende stund står jeg på 1000 mg Orfiril (antiepileptika som også har god effekt for å stabilisere bipolare), 10 mg Abilify (antipsykotisk) og 37,5 mg venlafaxin (antidepressiva). Vi justerer litt opp og ned på dosene avhengig av formkurven.

Carrie Fisher. Bipolar.

Jeg har hatt to hypomane perioder siden jeg ble innlagt, men ingen maniske og for all del ingen psykotiske. Hypomanien har noen av de samme trekkene som en mani, men man er langt mer velfungerende. Hvis du noen gang har følt voldsom energi og tiltakslyst i bakfylla er det omtrent sånn.

Jeg har ikke vært deprimert på omtrent to år. Takk og lov og pris legestanden og legemiddelindustrien!

Bipolar (tidligere kalt manisk-depressiv) er en kronisk, arvelig sykdom.

For å få diagnosen bipolar 1 må man ha hatt minst en manisk eller ”blandet” episode.

Jeg er glad jeg har fått diagnosen. Den bidrar til å forklare veldig mye av det siste tiåret for meg, både min egen adferd, følelsesliv og en del litt underlige tildragelser. Jeg har hatt tilbakevendende nattsvarte depresjoner, men også perioder med skyhøyt aktivitetsnivå der jeg får utrettet masse. Jeg tror ikke jeg har vært manisk mer enn den ene gangen, men at jeg har hatt hypomane perioder i de fem åra før jeg fikk diagnosen har jeg lite tvil om.

Depresjoner er slitsomme greier, og for mitt vedkommende frykter jeg at de har bidratt til å forme tankene mine på en ufordelaktig måte. Å leve uten er… helt fantastisk.

Bipolar lar seg forholdsvis greit behandle med medisiner og en sånn passelig fornuftig livsstil. Ta pillene dine, få nok søvn, ikke drikk så jævlig mye, spis sunt, få litt mosjon. M.a.o. ”en jævla kjedelig livsstil”, som en kollega oppsummerte det. Jeg er flink til å ta pillene mine, kanskje ikke like flink på livsstilsstrekket. Men herregud, jeg har bare visst om dette i to-tre år, og man lærer så lenge man har lever.

Det er heller ikke alle som vil ta pillene sine. Det vil jeg, men kan godt forstå dem som lar være. Den maniske tilstanden har blitt sammenlignet med både amfetamin og ecstasyrus. Du har høyere energinivå, tenker raskere, får masse ideer…. det er rett og slett jævlig deilig.

Robert Downey Jr. Bipolar.

Ulempen er at du kan bli irritabel, dømmekraften svekkes, man blir mer impulsiv, aggresjon kan være et problem…. det er altså en lite ønskelig tilstand hvis man vil fungere sånn passelig greit i samfunnet.

Et mildt snev av hypomani, derimot. Herre min hatt. Det er drømmen. Jeg har hatt en hypomani under oppseiling siden før jul. I den perioden lagde jeg Den lille boka om rollespill, en hyllestside til broren min, en fotobok med noen av bildene jeg tok i 2009, Klara Klok-spalten ”Spør Ole Peder”, samt denne bloggen. I tillegg til å jobbe 100%. Men alt har sin pris, og jeg ble til slutt sjukemeldt en ukes tid. Denne uka har jeg jobba 50%, så er det forhåpentligvis back in business fra og med i mårra.

Det er en klisje at bipolar ofte assosieres med ”kreative typer”… det er rart å innse at man er en slags klisje, men ok. Jeg og sykdommen er gode venner. Noen ganger prøver den seg imidlertid på surriball, og da må jeg stramme den opp. Litt som med en bikkje. Eller favorittdemon…

Jeg tror jeg blir stadig flinkere til å overvåke mitt eget stemningsleie, og vite omtrent hvor landet ligger, slik at jeg i samråd med min dyktige fastlege kan gjøre nødvendige justeringer.

Og jeg skal hilse og si det kan være kult å ri litt på bølgen når den kommer.

Stephen Fry. Bipolar.

Jeg har valgt å være forholdsvis åpen med venner, kolleger, arbeidsgiver og familie. Jeg har ikke lyst til å bli en av disse som ikke klarer annet enn å gnåle om sykdommen sin, men tror det er greit at folk er orientert. Både så de kan hjelpe meg til å følge litt med hvis det skulle gå over stag, men også så de kan få en forståelse hvis jeg skulle finne på å oppføre meg litt … eksentrisk.

Det å ha vært gjennom så mange ekstremtilstander oppi nøtta, og å måtte leve med denne typen kontinuerlige selvovervåkingen tror jeg kanskje også styrker empatien. Ikke nødvendigvis sympatien, men altså evnen til å lese andre og skjønne omtrent hvordan dagsformen deres er.

Også blir man vel litt mer ydmyk. Jeg er ihvertfall takknemmelig, rørt og glad med tanke på alle den hjelp, støtte og oppfølging jeg har fått fra familie, arbeidssted og venner. Og for den saks skyld fastlegen.

No man is a fucking island.

Såpass har jeg ihvertfall lært.