2) Enig i det med mediemangfold, og det er vel faktisk noe av det som omfattes av de innledende punktene i Vær Varsom jeg siterer over.

At man kan velge fritt hva man vil kjøpe er jeg et stykke på vei enig i. Men! Enkelte vil kanskje savne visse type medier på norsk/for det norske markedet. F.eks flere “kvalitetsaviser”. Og da blir fort svaret tough titty, lite språkområde osv… Klassekampen, Morgebladet og Plot (i den grad de er mer kvalitetete) er veldig nisjepreget. Du har Aftenposten og Dagsavisen… (jeg skal ikke ta hele “hva er bra og dårlig journalistikk”-resonnementet her, det har jeg ikke tid til slæsj det er vel mer tema for en helt ny post). Joa, det finnes valgmuligheter, men i den beste av alle tenkelige verdener hadde det kanskje vært flere. Der finner man kanskje grunnlaget for noe av frustrasjonen som ligger til bunn i kvitteret jeg siterer i bloggposten?

At man kan velge fritt hvor man vil jobbe er vel en sannhet med modifikasjoner (spør noen av de mange dyktige journalistene som driver rundt på vikar-legd i Medie-Norge)?

Når man klikker på en nyhet, er det ikke med intensjon om å gi et signal til redaksjon (eller annonsør). Man vil bare se på den nyheten der og da. Det er en impulshandling.

Hvis jeg klør meg i rompa, er det et signal til klesprodusenter om at de bør lage bukser med hull i baken? Hvis jeg snur meg etter en dame, har jeg da levert et lovforslag om at det bør være flere kvinner på gata, og at de bør gå langsommere? Hvis jeg leser Facebook i arbeidstida, er det et ønskebrev til sjefen om at vi bør sette av flere arbeidstimer til sosiale medier?

2. Det finnes, og bør finnes, forskjellige typer medier. Noen er av typen “gi folk det de klikker mest på, for annonsørene liker klikk” – da blir det mye puppebilder og kjendisnytt. Andre er av typen “vi ønsker å være seriøse, og staten betaler uansett” – da blir det et snevert publikum. Osv. Så lenge vi har både statsstøtte og marked, vil vi få et bredt spekter. Folk kan velge selv hvor de vil jobbe, og hva de vil kjøpe. (Jeg kan sitte og klage over klikkfikserte nettaviser alt jeg vil, men ingen tvinger meg til å lese dem, og jeg kan abonnere på det jeg måtte ønske av alternativer på papir og nett).

3. Jeg tipper perl-scriptet ville bli oppdaget ganske kjapt. Det finnes mange tech savvy folk som sitter og ser på statistikker. Men absolutt verd et forsøk. (Kult utgangspunkt for en novelle eller artikkel, kanskje?)

Her finnes det definitivt meningsforskjeller og konfliktlinjer mellom ulike subgrupper, vil jeg mene.

Som jeg skriver: “samfunnsoppdraget” hales ofte frem i festtaler og når produktet skal forsvares i offentligheten. I det daglige hører man (kanskje og med alle mulige forbehold) mer om bunnlinja og klikktall?