Knutepunkt is an event that alternates between Norway, Denmark, Sweden and Finland. It’s a gathering of live action role players from all over the world. This year there were participants from Belarus, Russia, Latvia, Portugal, The Netherlands, USA, France, Switzerland, Palestine and Israel just to name a few, in addition to the usual suspects from the Nordic scene.

It felt good and inspiring to meet and hang out with people from all over the world who share your interests but bring their own fresh perspectives.

It’s a weird event. Part frat party, part academic discussions, workshops, actual larps and more. People bring a lot of different experiences, opinions and perspectives to the convention. You have educational larpers, activist larpers, art larpers, people studying larp, organizers of larps, and people like me who participate in larps mostly as a fun past-time. You have journalists and academics, performance artists and occultists, anarchists and social liberals, and a plethora of nationalities, as mentioned above.

Some sort of free-thinking anarchists.

If you’ve read the comic “The Invisibles” by Grant Morrison, that’s sort of the crowd I’m talking about. A disparate and varied bunch, with their own internal conflicts, but sharing some important common ideals and methods. Learning from each other (to create a better world?), bending reality to their will. There are people attending Knutepunkt who’ve achieved some crazy shit. I don’t know all the details by heart, but you’ve got your people who’ve staged massive Alternate Reality Games involving big media, people who’ve gone on national TV to explain about their polyamorous relationships, people who’re going to bring larp to big theatre scenes, and people who’ve done smaller-scale, but nevertheless really interesting and strange projects using the methods of larp.

This curious blend of people contributes to the special atmosphere at the event. It’s an open minded crowd, readily interested in new ideas, unafraid to share.

From the Twin Peaks-inspired opening ceremony. Photo: Johannes Axner.

This year’s event was held at Haraldvangen conference hotel near Eidsvoll, birthplace of the Norwegian nation. It lasted from April 18 to 21, with a prelude in the form of the “Week in Norway” for participants who decided to show up earlier. There was also the Larp Exchange Academy the weekend before, where the participants produced larps in only three days (with quite a busy schedule, from what I gather). These larps were run during the week-in.

I was working during the week-in, so I could only participate in the events in the evening.

Rantgate

This year’s Knutepunkt books. Photo: Johannes Axner.

Knutepunkt, to me, had a dramatic social curve somewhat reminiscent of a larp. There was an instigating event on Friday where one of the rants during “the hour of the rant” was an internal joke that was drawn to far for some. Feelings were hurt, some were offended and felt personal boundaries has been overstepped. (I won’t go into details in a public blog post.) Then came the gossip, the retribution in the form of posters, which generated their own retribution in the form of more posters and bad taste jokes, then there were shitstorm tendencies on Facebook (the dramatic curve climbing ever higher) where people who didn’t attend the convention also weighed in, then there were two public apologies. Then the denouement and the happy ending with the burning of the ritual bird. There were a lot of different perspectives on this whole debacle, also known as “Rant-Gate”. There were personal issues, cultural issues, lots of different stuff in the cauldron. In the end, I think the community will learn and grow from the whole thing.

The view from Haraldvangen. Photo: Johannes Axner.

For myself, I tried to achieve a good mix of doing and listening by attending both talks and lectures aswell as workshops and actual larps. I somewhat achieved this, but I wish I’d been able to do more and listen passively a bit less. That was more or less down to me, though, as some of the doing stuff on offer was a bit too depressing for my tastes (like “Huntsville”, the game about the death penalty, or “Death Poems” about being held captive by a serial killer or the “Autumn of Life” also about death(?)).

Program items

Swedes dressed up as Norwegians for the last party. Photo: Johannes Axner.

I attended:

Mikodine XA: a larp about board meetings in a pharmaceutical company. A bit unpolished, but a nice game overall.

The last parts of the Hour of the Rant: See above.

Designing playable characters: A very good lecture on how to create characters for larps that actually function in play.

Burning the ritual bird for the closing ceremony. Photo: Johannes Axner.

Designing characters story: a somewhat unstructured group discussion meant to be a follow-up to the lecture. Didn’t quite work for me.

Playing the Mixing Desk: A fun workshop were we experimented with different kinds of scenes, adjusting the techniques that were applied in them along the way.

Geek Feminism 101: A very basic introduction to feminism, and more specifically “geek feminism”. A useful reminder.

Designing for social manipulation – a practical guide to evil larp design: Boy, those Danes sure have done some crazy shit. I’m still not sure whether it was thought provoking or just plain provoking. I guess I’m interested in pushing the limits of the medium, but would’ve liked for there to be at least some kind of symbolic reference to issues of psychological safety. It’s powerful stuff we’re playing with.

Larpscripts: An inspiring workshop on how larpscripts can be designed to heighten replay value.

Shut your mouth and play it out: a workshop on expressing character through body language alone.

Game mastering black box larps: some cool impro theatre style techniques applied to free form scenarios. Workshop.

Mistakes in larp: Amusing (some would say hilarious) panel on mistakes made as organizers. I loved Mike Pohjola’s presentation of the one-person-alternate-reality-game he designed for his wife’s birthday, which ended up scaring the living daylights out of her.

The Knutepunkt is decadent and depraved?

So… in addition to all the larps, talks and workshops, there is a lot of partying going on at Knutepunkt. In the info desk, there was a large bowl of condoms, there was a rant about the “Fucking rules”, there was drinking every night and a few spliffs were passed around outside of the cabins. Love was in the air. As well as maybe some other vibes, you know. I stayed sober for this years KP (for some reasons you might guess at if you read this), and when you’re sober you tend to get tired sometime after midnight, even though there is a lot of fun to be had. I guess I entered spectator/lurker mode during the nights. I’ve been spending a lot of time with people drinking over the past couple of weeks whilst sober. For me, it works in smaller groups, but with 2-300 (more and a lot less) intoxicated people, it gets harder for me personally to join the festive atmosphere. I did manage to have fun dancing at the last party on Saturday, though, and was a little proud of myself for that, because I tend to become very self-conscious when dancing. But with this including and fun crowd, I felt safe doing my Elaine-moves. I went to bed early though. Two weeks of relatively late nights had taken their toll.

The upside of staying sober was feeling relatively fresh and rested in the mornings.

So anyway.

On a personal note, I’d like to again thank the week-in crew for making the Itras By release party happen, and the info desk for letting me sell the book there. It meant a lot to be able to reach the KP audience.

This was my best Knutepunkt so far. In Norway in 2005, I felt somewhat left out. In Norway in 2009 I was bat-shit crazy, in Sweden in 2010 I was convalescent and not functioning that well socially, Denmark in 2011 I stayed sober as well and had a pretty good time. But this year the program was tighter, people seemed more chill (and mature?), and, well… my joyous weeks helped.

Also thanks to the varied and fascinating bunch of people who were this year’s event. Lots of love. Stay weird.

Other blog posts about this year’s KP:
Play: The Soul of Knutepunkt by Markus Montola & Jaakko Stenros
My Knutepunkt 2013 by Lizzie Stark
Swedish game scholar Annika Waern’s post
French larper Thomas Be’s subjective recap, part 1, part 2, part 3
German larper Stefan Deutsch’s take
Norwegian larper Secretmoose’s take
US larper Shoshana Kessock’s take
A Russian larper’s take (in Russian)
Italian larper Raffaele Manzo’s take (in Italian)

Check out Jaakko Stenros’ talk on the definition of Nordic Larp from the Nordic Larp Talks:

«Goddag, herr Jan Monsen», sa de i kor. Eller var det bare én av dem og synet bedro ham? «De har hatt sjelen Deres til leie nå i 32 år». «Hva har De egentlig gjort med den?» Jan visste det ikke nyttet å rømme. Utenfor snødde det uansett tett og var iskaldt, så han ble nødt til å konfrontere disse folkene. «Vil dere ha litt te?», spurte han.

De tre sjelefutene så tvilrådig på hverandre. Nikket til slutt som én. Han gikk til side, lot dem passere over dørstokken. Dårlig start dette, tenkte han for seg selv, å bare slippe monstrene inn i stuen sånn uten videre. Han hadde jo sett «La den rette komme inn», visste hvordan det kunne gå med slikt.

Stuen var trivelig innredet med noen pinnestoler, et kaffebord og en masse bøker i hyllene. Kjøttøglen hang i taket og pliret tilfreds ned på opptrinnet. «Nå skal han få kjørt seg», tenkte den.

«Du ble gitt flere nådegaver, flere talenter», sa sjelefutene i kor. «Hvordan har du forvaltet dem?» «Vi mener bestemt at du for eksempel hadde anlegg for å tegne. Når tegnet du egentlig sist?», sa den ene. «Og burde du ikke ha gitt ut en roman for lenge siden?», sa den andre. Jan ble svar skyldig, reiste seg og gikk ut på kjøkkenet for å sette på te-vannet.

«Jeg har vært så opptatt… sykdommen… jobben…» begynte han, men han hørte selv at det var tomme unnskyldninger.

De ble sittende slik og betrakte hverandre mens tevannet kokte. Til slutt plystret det i vannkokeren, og Jan gikk ut på kjøkkenet igjen. Kjøttøglen fulgte med ham. «De har jo rett! Det er som jeg sa», hveste den. «Du er udugelig. Alt du tar i blir til bæsj. Du har ikke gjort noe du kan være stolt over. Hvor er magien du drømmer om? Hvor er sjelen i din daglige dont?»

Jan svarte ikke, fylte møysommelig på teholderne (myntete), lot dem ligge og trekke litt i koppene før han satte det hele på et fat og gikk ut i kjøkkenet igjen.

«En sjel er en verdifull ting», sa sjelefutene i kor. «Og når vi investerer i en forventer vi avkastning», sa den ene. «Ja, vi forventer å ha noe igjen for det», sa den andre. «Noe for ettertiden», sa den tredje.

Jan stirret i gulvet. Kjente tårene velte frem. Svelget hardt. «Bare litt til», sa han. «Gi meg noen år til med sjel, så lover jeg å bruke den til noe fornuftig!» «Vi vil ikke ha fornuft», brølte sjelefogdene i kor. «Vi vil ha magi!», sa den ene. «Ja, noe det kan synges om!», sa den andre. Den tredje var taus, denne gangen.

Jan kjente at han ble rød i ansiktet. Kjøttøglen slikket seg tilfreds rundt munnen. Utenfor lavet snøen ned.

En av sjelefutene reiste seg, skrudde av ham topplokket og plukket sjelen ut.

Så ble det mørkt.

Da Jan kom til seg selv var kjøttøglen og de tre sjelefutene borte. Han kjente seg lett i kroppen, der han satt på pinnestolen. Snøværet hadde løyet, og det var et gløtt av sol på himmelen. Han fikk så lyst til å ta seg en skitur, og gjorde det.

«Hva var det egentlig som skjedde der?», tenkte han for seg selv mens han gikk over fjellheimen. Skyene gled til side, himmelen åpenbarte seg som gnistrende blå. Etter hvert gikk kursen ned mot tregrensen, og det tetnet til av furu rundt ham.

Frostrøyken sto om munnen hans da han kom tilbake til byen, og alle menneskene. De vandret rundt uten sjeler, men lot til å være tilfreds for det. Folk smilte til ham. «Velkommen tilbake Jan, hvor har du vært?» «Ble det noe av den boken din?» Han ristet på hodet. Smilte tilbake. «Nei, jeg driter i det», sa han.

«Jeg har ikke nok sjel».

Hvis du trykker på én eneste Damli Aaberge/Hennie-sak er du en del av problemet.

— Børge(@bemastberg) February 25, 2013

Dette ble retwittret av en venn jeg følger, og vakte tanker jeg skal prøve å skrive noe om her. Jeg er nemlig ikke sikker på om jeg er enig.

Det presiseres ikke nærmere hvilket problem det er snakk om. Jeg mistenker at det menes noe sånt som dette: «Jaget etter klikk fører til at nettmediene vier uforholdsmessig mye plass til kjendisstoff og uvesentligheter».

Faksimile: VG Nett 25. februar

Men er det i det hele tatt noe problem? Folket/mange/klikkerne vil lese om kjendiser, media serverer kjendiser, alle er glade (kanskje bortsett fra kjendisene som får sin private sfære invadert av kikkere, men det er en litt annen diskusjon igjen. Og de surpompene som heller vil lese om noe «vesentlig»).

Det er vel en mer rendyrket markedslogikkmåte å se det på. Tilbud og etterspørsel. Hvis du (og noen hundre tusen andre) hadde klikket mer på analyseartikler og siste nytt fra Syria/Kongo/hvor det måtte være hadde dette stoffet fått mer spalteplass både her og både der. Utenriksredaksjonene ville blitt styrket, nyhetsmediene hadde servert mer egenprodusert materiale fra disse stoffområdene osv.*

Dette er en type tanker man ikke overraskende fikk re-tweetet fra Tidsskriftet Minerva samme dag som @bemastbergs hjertesukk var å lese:

Hei twitteratet! Visste du at norsk urix-dekning suger fordi folk som DEG ikke etterspør det? Change starts here: minervanett.no/norges-nye-bes…

— Nils August Andresen (@nilaug) February 25, 2013

Det er altså nyhetsforbrukerens feil/hovedansvar at tilbudet er som det er, om jeg tolker de to førnevnte skribenter riktig. I hvert fall sistnevnte. Leserne som klikker på kjendisstoff istedenfor urix er «en del av problemet» (i den grad vi går med på at det finnes et problem, altså).

Noen strøtanker som dukket opp hos meg:

Jeg er enig i at publikum stemmer aktivt med sine klikk. Men holder «vi gir dem det de vil ha» i lengden? Det er en grunn til at nettavisenes forsider ser ut som de gjør. Noe har med profilbygging å gjøre (dette er en Aftenposten.no-sak, dette er en Dagbladet.no-sak), noe er den førnevnte jakten på klikk. Noe har å gjøre med det berømmelige «samfunnsoppdraget» (mer om dette nedenfor). Men la oss si at man visste at pupper «klikker bra» (det gjør de). Hvorfor ikke bare tapetsere fronten med pupper?

Noen mulige svar:

a)      Vi må ha litt variasjon, det kan bli for mye av det gode
b)      Det kan skremme bort viktige målgrupper og annonsører fra avisen
c)      Det er ikke grunnen til at vi lager avis.

Det er c) jeg er litt nysgjerrig på. Hvorfor lager vi avis? Etter den rådende logikk (se sitert kvitter ovenfor) får vi anta at «for å tjene penger» er den viktigste delen av svaret. Men det er vanskelig å tjene penger på avis, og det finnes mye annet rart man kan tjene penger på.

Det var dette «samfunnsoppdraget», da… som ofte forvises til festtalene, men gjerne hentes frem når redaktører og eiere skal forsvare sitt produkt.

Hva er det for noe egentlig?

De første punktene i Vær Varsomplakaten handler om «Pressens samfunnsrolle». De lyder som følger:

«1. Pressens samfunnsrolle 
1.1. Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.
1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.
1.3. Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. Avtaler om eksklusiv formidling av arrangementer skal ikke være til hinder for fri nyhetsformidling.
1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Så det er altså noe mer enn bare å tjene penger og høste klikk pressen mener å drive med.

Ligger da fortsatt hovedansvaret for det som serveres hos publikum?

Eller ligger kanskje noe av ansvaret hos journalister, redaktører og eiere?

Jeg klikket ikke på noen av Damli Aaberge/Hennie-sakene i dag. Men det er helt tilfeldig at ikke jeg ble bedt om å lage et kjapt sitat på VGs oppslag. Så kanskje det er JEG som er en del av problemet. Mer om det i neste bloggpost. Kanskje.

* Jeg har en venn som en gang i tiden fablet om å lage et Perl-script som autogenererte treff på kjedelige nyhetsartikler. Det hadde vært interessant å se hva noe slikt ville ført til hvis det ble sluppet løs på eteren.

Tusen takk for dine innspill, og for at du leser ____________.

Vi merker oss med interesse dine innsigelser mot artikkelen om [konflikten Israel-Palestina/innvandring/de rødgrønne/klimaendring]. Kildene du viser til, [doctucment.no/TheClimateConspiracy.org/brunsuppe.no/bizzarrolanddailyblog.co.uk], er kjent for oss fra tidligere leserinnlegg. De virker svært troverdige.

Dessverre kan vi ikke, på tross av det betydelige antall utropstegn, sette dine kommentarer på trykk.

Det forholder seg nemlig nettopp slik du mistenker: vår publikasjon er underlagt en meget streng sluttkontroll av Arbeiderpartiet og de rødgrønne.

Videre ville det nok ført til fullt opprør i redaksjonen og umuliggjort videre avisdrift om vi skulle våge å sette «de egntligE FAKTAene!!!» (som du formulerer det) på trykk. Samtlige av våre journalister er nemlig blodrøde kommunistiske kadre med lang fartstid fra AKP (ml).

Formodentlig ville de henrettet meg på gaten dersom bare én av våre artikler gikk imot den globale klimakonspirasjonen , ikke var et bestillingsverk fra Arbeiderpartiet eller trakk i tvil den sosialistiske agenda mer allment.

Mellom oss sagt, og med henvisning til din tidligere korrespondanse, må jeg si meg enig i din betraktning om at «man skulle tro voksne (?!!) journalistutdannede mennesker hadde lært seg norsk gramatikk!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!1111»

Med vennlig hilsen,

______________

Redaktør

‏@apehaer
Dr. Manhattan #1 er bra… der den plagierer originalen. Og det gjør den mye og ofte. Resten… MEH!

@apehaer
Rorschach #1 var noe sabla rør. Helt feil, forvrengt fortellerstemme. Plumpt.

@apehaer
Ozymandias #1: pompøs, protofascistisk, trofast, tilfører noe nytt. Ikke helt meh.

@apehaer
Nite Owl #1: Dreiberg blir en slags trainee hos Mason, en tafatt Rorschach tigger om å bli kompis. Fortsatt trist suppe på fin spiker…

@apehaer
Before Watchmen: Comedian. C drepte ikke Kennedy, men derimot Monroe på ordre fra Onassis. Så drakk han whiskey og sutret med Molloch. Meh.

@apehaer
Before Watchmen: Silk Spectre #1. Litt mindre meh. Sukkersøtt.

@apehaer
Da var Before Watchmen: Minutemen kjøpt og fortært. Meh.

Before Watchmen-rælet resirkulerer på himmelropende åpenbart vis ikonografien til originalen, uten å tilføre stort nytt utover snerk.

Rorschach blir redusert til en slags Punisher-aktig Grindhousefigur i Brian Azzarellos versjon.

Dr. Manhattan #1 funker kjempebra… i de 4/5-delene av bladet som er viet rent plagiat av originalen.

Martin Knutsen. Foto: Marianne Gunderson.

Denne artikkelen dukker opp i Pegasus om et par uker, men her får du den med kommentarer fra intervjuobjektene, hyperlenker og hele pakka… Kommentarene ligger i klammeparenteser, []. MK = Martin Knutsen. FPP = Frater Pratepater.

KAOSMAGI:
«Tror den merkeligste opplevelsen var da jeg møtte to skogtroll i Slovenia klokka 5 om morgenen etter et rituale oppe på festningen»

Pegasus har møtt to norske kaosmagikere. Og da mener vi ikke rotete tryllekunstnere.

Kaosmagi er en strømning innen moderne vestlig okkultisme som hadde sitt utspring i England på slutten av 70-tallet. [MK: Selv om mange vil dra tradisjonen mye lenger i tid, gjennom Spare og tilbake til Blake, og derfra videre ned til Ur-magien, den vandrende sigilist. Det var en yrkestittel å være magiker frem til den vitenskapelige revolusjon. Kaosmagien er på mange måter en tilbakevending til den tradisjonen.]

Som pønken preges kaosmagi av en leken, uhøytidelig gjør-det-sjæl-holdning, der man ofte går på tvers av, eller peker nese til, etablerte okkulte «sannheter». [MK: Eller snarere refortolker dem inn i et språk som er post-moderne]

- Jeg begynte gjennom kunstbevegelsen mail-art, der jeg fikk tilgang til TOPYs materialer og instrukser i sigilisering. Det var en blanding av fascinasjon for temaet, følelsen av å finne noe hemmelig og etterhvert opplevelsen av at det fungerte, sier Martin Knutsen (39) til Pegasus.

Frater pratepater med sine 2/3 hoder. Foto: Privat.

Kaosmagikere organiserer seg gjerne i løse nettverk fremfor losjer. Thee Temple ov Psychick Youth (TOPY) er et nettverk etablert av medlemmer av de okkult inspirerte bandene Psychic TV, Coil og Current 93 i 1981. Gruppa har vært innflytelsesrik i kaosmagimiljøet og vestlig okkult tradisjon forøvrig. [MK: TOPY ble videre svært innflytelsesrikt innen traveler og soundsystem bevegelsen i England. Spiral Tribe, osv.] [FPP: Jeg tror egentlig det er vanskelig å forstå rekkevidden av innflytelse TOPY har hatt i okkultismen etter nittitallet. Spennende også å tenke over hvordan medlemmene deres påvirket musikken gjennom rave og acid house.]

Sigilisering handler ifølge kaosmagikere om å «skape et fokus for viljen sin og lade det med kraft». [MK: Eller fravær av kraft. Eller enhver intens emosjon i det hele tatt. The moment of intense concentration burns holes in the fabric of reality.]

Knutsen var medlem av nettverket Z-Cluster, som var (og er) internettbasert. I tilegg har han et offisielt medlemskap i TOPY. [MK: Og Autonomatrix]

- Z-Cluster bedrev mye rart, de mest spektakulære prosjektene involverte over 50 mennesker i alle verdensdeler synkroniserte etter tidsrammer ned til minuttet. Et prosjekt gikk ut på å kontakte hverandre i drømme, sier Knutsen.

- Hvordan utføres kaosmagi i praksis?

- Man tenner en røyk. Bussen kommer.

Ved å formulere ønsker og mål og lage symboler av dem som siden lades med en eller annen form for «kraft» ser enkelte kaosmagikere for seg at de kan påvirke virkeligheten. Foto: littlebird.technautilus.com

Kaosmagi har en utpreget postmoderne tilnærming til det okkulte, der man mikser og trikser og lager sine egne blandinger av eldre tradisjoner og nyere impulser.

Hobbysatanist i sjuende
«Frater pratepater» (34) oppdaget okkultisme som liten gjennom et par bøker bestefaren hadde.
- Jeg leste om den britiske fjellklatreren og okkultisten Aleister Crowley og Anton LaVey (Church of Satan, journ.anm.) sånn rett rundt starten på barneskolen. mest som kuriosa, men med en følelse av spenning, sier FPP til Pegasus. [FPP: la meg forøvrig  skyte inn at LaVey er en fjott og jeg eier ikke respekt for Church of Satan og deres avleggere.]

- Da jeg ble eldre var jeg en tur innom hobbysatanisme i syvende klasse – hvor jeg og et par-tre andre eksperimenterte med spiritisme og sånn. Jeg og en til hadde store vyer om å påkalle demoner og sånne ting, og det var ganske negative greier vi holdt på med, og jeg tok egentlig avstand fra det, sier FPP. [FPP: Hobbysatanisme er nesten like teit som LaVey.]

- På videregående gjenoppdaget jeg det esoteriske, men da filtrert gjennom helt andre kilder, og da spesifikt kaosmagi og Crowleys «thelema». Det var nok en ganske naturlig forlengelse av min interesse for rave, buddhisme og skrekkforfatteren H.P. Lovecraft. Jeg og de andre technohodene tok til oss en hel del av tankegangen, sier FPP.

Thee Psychick Cross er symbolet til TOPY, og brukes av mange i okkult sammenheng. Her brennes det av FPP og Cult ov Twins i Grimstad julen 2009. Foto: Privat.

Blant FPPs inspirasjonskilder var acid house-bandet KLF, eller «The Justified Ancients of Mu Mu», som i sin tur var inspirert av den diskordianske romantrilogien Illuminatus! (for mer om diskordianismen, se annen artikkel i herværende magasin) KLF gjennomførte også en rekke anarkistisk pregede kunstaksjoner. Deres mest beryktede stunt var en opptreden under BRIT Awards i 1992 der de avfyrte løsskudd fra maskingevær mot publikum og dumpet en død sau på etterfesten. [FPP: Mu Mu!] [MK: Mumu.] [FPP: C'mon boy do you wanna ride?]

Påkaller Cthulhu
Kaosmagikere bruker ofte humoristiske elementer i sine ritualer, og kan like gjerne finne på å påkalle Supermann eller Cthulhu som prinsesse Märthas englekompis «Metatron». [FPP: Det er best å være forsiktig med Metatron. Spesielt om du er glad i hagen din. Han er en slags kosmisk pyroman som driver og tenner på busker og sånn.] [MK: Du skal ikke leke for mye med chtoniske energier heller, faktisk. Ting har effekt. Leker du med chtulu og benytter deg av skikkelige teknikker kan du plutselig bli ganske merkelig.] [FPP: Som erfart... Ikke med Cthulhu, men Itaqua. Rollespillbøker er veien inn i djeveldyrkelse!]

Der mange moderne okkultister (og new agere) står i gjeld til fjellklatreren, eventyreren og okkultisten Aleister Crowley, hans tenkning og praksis ser kaosmagikerne også i sterk grad til kunstneren Austin Osman Spare.

Man vektlegger også gjerne såkalt «synkronisitet», eller meningsfulle tilfeldigheter. Begrepet ble først formulert av den sveitsiske psykiateren Carl Jung, som også var opptatt av fenomener som astrologi og alkymi. [FPP: Jungs betydning for min stil er vanskelig å overdrive. Mens de tøffe guttene på videregående leste Peter Carroll leste jeg Jung, og jeg fikk utvilsomt mer igjen for det…] [MK: MK: Wow, hvilken skole gikk du på? Utenom det vil jeg anbefale Gerschom Scholem og musikeren Z`Evs for et eksempel på nøyaktig hvor komplekst magisk tankegang kan bli. Men Jung ligger helt klart i bunn.] [FPP: I bibelbeltet kan det skje så mangt. I min omgangskrets var vi veldig opptatt av Kabbala, Alkymi, Crowley, Carroll, TOPY og Jung. Litt sånn kvasiintellektuelle som man gjerne blir på videregående.]

I dag praktiserer både Knutsen og FPP kaosmagi i mindre grad enn tidligere.

- Men jeg driver fremdeles med sigilisering, og bruker musikk som fokus for magi og meditasjon. Dette har vært en del av livet mitt så lenge at det noen ganger er vanskelig å skille mellom hva som er okkult og hva som ikke er det. Blant annet liker jeg å spre små klistremerker eller lapper med «esoteriske budskap», som en måte å sigilisere mine omgivelser, sier FPP. [FPP: Her må jeg nesten peke på The Grey Wolves og deres Cultural Terrorist Manifesto, som en viktig inspirasjonskilde. Budskapet jeg sprer er ment å forvirre, og kanskje også støte aldri så lite. Hensikten er å få folk til å ta stilling og utforske sin egen vilje – om enn aldri så lite.] [MK: Selv jobber jeg mer motsatt: Jeg finner det å være genuint god med vilje, helt ned til lol-cats nivået, er kanskje det mest provoserende i dagens hippe kyniske verden. Så det er en del av mitt arbeid, å finne posisjoner og symboler som kan motstå internettgenerasjonens passive aggressivitet.] [FPP: Det å være genuint god med vilje skal man ikke underkjenne. Det er en bra ting. Folk burde prøve mer av det.]

- Hvilke konkrete resultater mener du å ha opplevd som resultat av «sigilisering»?

Stjernen med åtte piler brukes som symbol av mange kaosmagikere. Symbolet er inspirert av kaossymbolet i Michael Moorcocks Eternal Champion-fortellinger. Illustrasjon: Wikimedia Commons.

- Konkrete resultater av sigilmagi er vanskelig å vise til, på grunn av en menneskelig tendens til å vektlegge informasjon som bekrefter ens tro eller hypoteser. Men jeg har brukt sigiler mye i jobbsammenheng, og jeg opplever at det hjelper meg å fokusere energien min slik at jeg kommer dit jeg vil, sier FPP.

- For mange vil «magi» virke omtrent like livsfjernt som prinsesse Märthas engler. Hva legger du i begrepet? 

- Magi er et ord jeg gjerne er litt forsiktig med å slenge for mye rundt, fordi folk tenker på trollmenn i mystiske kapper som kaster magic missiles og maner frem muskuløse demoner. Sånne ting funker ikke, sier FPP. [FPP: Freudian slip? Muskuløse demoner? Hvorfor ikke succubi i neglisje?][MK: Mmmmm, succubi.]

- Magi er mer psykologi enn noe annet, og handler om å sette seg selv og andre i grensetilstander hvor man kan påvirke psyken. Suggesjon om du vil. Det nærmeste jeg kommer å tro på noe «overnaturlig» er Jungs arketyper og kollektive underbevissthet. Jeg har erfart en del merkelige ting gjennom årene, men aldri noe som er hinsides vitenskapens muligheter til å forklare – uten at det egentlig er så viktig. Jeg tror ikke på engler eller demoner, men jeg tror på fantasi og kraften som ligger i det irrasjonelle, sier FPP. [MK: Spørsmål til FPP: Hvordan stiller du deg til transmissions, så som Book of the Law eller de enokiske kall?] [FPP: Jeg tenker at det er Jungs arketyper og kollektive underbevissthet i full flora og utfoldelse. Som med Ouija, men mer dyptgående. Men jeg har ikke brukt veldig mye tid på å vurdere det. Det er ting jeg gjerne skulle eksperimentert med, men det er for tidkrevende. Jeg tror det er verdifull innsikt i det, men man må ha metode i bunnen - ellers blir det fort sludder.]

- Tror på det undernaturlige
Også Knutsen er også forsiktig med å tillegge «magiske resultater» og opplevelser for stor betydning i en overnaturlig forstand.

- Magi er ikke en eksakt vitenskap, snarere en improvisasjonsdans der målet er å få universet til å danse med. I tilegg kommer jo at 90 prosent av all effektiv magi ikke er «magi» i det hele

Tatt, men selvsuggesjon/suggesjon av andre gjennom stemmebruk, farge, pust og så videre, sier han. [FPP: Det finnes jo heller ikke noe slikt som eksakte vitenskaper, og jakten på dem er et tegn på desperasjon. Virkeligheten er kaotisk av natur. Det er hele poenget.] [MK: Spatial elastisitet. Det at man kan påvirke felt rundt seg til en viss grad gjennom visualisering og vilje. Dreamtime.]

- Hva med de øvrige 10 prosentene? Tror du på det overnaturlige?

- Jeg tror mest på det undernaturlige, altså at naturen er mer kompleks og elastisk en vi liker å tro i den rent materielle forstand. Jeg tilbrakte en måned blant Banjalang-stammen i Australia, og fant mye matnyttig i deres «drømmetidskonsept». Jeg lærte også en god del fra sigøynere i Spania hva gjelder magisk realisme, sier Knutsen.

Selv med disse forbeholdene rapporterer begge Pegasus kilder om en del snurrige tildragelser i forbindelse med sine esoteriske interesser. FPP har blant annet brukt magi i forbindelse med musikk;

- En kompis og jeg spilte inn en demo med sterkt okkult innhold i et avsidesliggende hus på landet midt på vinteren. Det er et hus hvis eldste del er rett rundt 400 år gammelt, og mange sier at det spøker der. Det er også en del spennende historier knyttet til stedet, som at det er en skjult brønn der hvor en liten gutt druknet, at noen fant et kors av jern inni et tre som ble felt, og så videre. Jeg fant også en griseskalle på loftet der, i en haug med småsten, sier FPP.

- Strømanlegget i huset var helt nytt, men strømmen gikk hele tiden, så vi lagde oss et ouijabrett og forsøkte å høre om det var noen i huset som ikke likte musikken vår. Etter noen komiske og underlige, og kanskje delvis truende samtaler med glasset, og derpåfølgende «banishingritualer» forsvant problemet og resten av innspillingen gikk smertefritt. Bare for å ha sagt det, jeg tror ikke det spor på spøkelser, men det var ganske spennende, sier han. [FPP: Det mest minneverdige i alt dette var da vi kontaktet romvesener med Ouijabrettet, og hadde astrale orgier med dem etterpå. Forøvrig, de som tror jeg har mistet virkelighetssansen og blitt schizofren: Jeg vet at Oiujabrett ikke er noe magisk, og at man snakker med sin egen underbevissthet – det er det som gjør det så gøy. Hvorfor snakke med åndevesener når du kan kontakte deg selv?]

– Ikke tøys med psyken
Også Knutsen har sine krigshistorier.

- Tja, som de 2 åra der hver 3. gatelykt gikk ut når jeg gikk under den? Eller som da jeg kom ut av fengsel og vant 12.000 kroner på kroneautomat i løpet av 10 minutter? Tror den merkeligste opplevelsen var da jeg møtte to skogtroll i Slovenia klokka 5 om morgenen etter et rituale oppe på festningen. De var ca. 1,20 høye, et par, kledd i bark, med oppførsel litt som pinnsvin. Kom ut av skogen, drakk av en fontene, så på meg, gikk tilbake til skogen, sier Knutsen. [MK: Les reisen mot Østen av Herman Hesse, for nærmere beskrivelse av dreamtimeopplevelse i Europa]

Begge Pegasus’ kilder mener også at det kan ha sine faremomenter å sysle med det okkulte.

- Definitivt, sier FPP.

- Man skal helst ha et solid anker i bunn og ikke tøyse med psyken sin uten å ha en viss ide om hvor man vil og hvordan. Spesielt om man blander inn sex og hallusinogener og sånne ting – som virkelig setter fart på følelsene, sier han. [FPP: Jeg styrer kategorisk unna hallusinogener og andre rusmidler, men der må folk ta sine egne valg. Jeg vil uansett mane til forsiktighet med sånne ting.]

- Jeg slutta offisielt som magiker 1. nyttårsdag 2000, etter å ha avslutta en ritualsekvens vi starta nyttårsaften 1997 for å unngå dommedag i 2012. Kulminasjonen av ritualet var at jeg slo hjul ned en gate og holdt på å bli påkjørt og drept av en bil mens jeg var opp ned. Det fikk holde, sier Knutsen.

Dette er blant ingrediensene i Cory Doctorows ungdomsroman For the Win – Organize to survive!

Bokas tittel er basert på nettslanguttrykket FTW, som betyr at noe er superdupert. I onlinespillenes verden gjaller det virtuelle utropet hvis man for eksempel har pwnet (eid, hersket over) noen, eller kanskje funnet en fin skatt.

I forbindelse med skriveriene om onlinespillet World of Warcraft for noen år tilbake ble begrepet «gold farmers» kjent for norsk allmenhet. Konseptet er at noen (gullgraverne) skaffer til veie virtuelt gull, som kan brukes til å kjøpe ting i spillet. Siden selger de det til andre spillere for «virkelige penger». I Kina og andre utviklingsland finnes det mennesker som har jobbet heltid som slike gullgravere. De fleste spillselskapene forbyr slik virksomhet, fordi det forstyrrer balansen i spillet og den typen moro de ønsker å skape. Men etterspørselen er der, fordi det tar tid å samle virtuell valuta, og mange i rike land er villige til å betale betydelige beløp for å spare denne tiden. I 2011 meldte den britiske avisa The Guardian at innsatte i kinesiske fangeleire har blitt satt til å jobbe som virtuelle gullgravere.*

Dette er noe av bakteppet for boka, som ble skrevet i 2010. Den foregår i en nær fremtid. Noen av de sentrale hovedpersonene jobber som gullgravere i en slags sweatshops, der de jobber lange arbeidsdager som profesjonelle gamere. I nettkafeer, nedlagte fabrikklokaler, med dumplings på overfylte pulter, sneipen dinglende fra truten og – selvsagt – for penger. Hovedpersonene befinner seg i USA, India og Kina, men finner sammen i spillenes virkeligheter. Siden i den fysiske «virkeligheten».

Eter-hvert begynner de å innse mer og mer av rovdyrkapitalismens logikk. Og danner seg forestillingen om at mer av merverdien de skaper bør tilfalle dem selv. De begynner å  organisere seg, og derfra ruller ballen videre med virtuelle angrep, høyst fysiske  politiaksjoner, streiker og lockouts, menneskesmugling, illegal podcastpropaganda via proxyservere, overvåking, kontroll m.v.

En transnasjonal fagforening kjempet frem av innbyggere i «den 3. verden», med internett som verktøy for organisering og våpen for å fremme krav. Og RL (Real  Life)-implikasjoner. En ATTACers våte drøm? Noe for stiftelsen Manifest?

Jeg oppdaget Cory Doctorow først i sommer, i den svært underlige Someone Comes to Town, Someone Leaves Town. Som handler om noen merkelige fabelskapninger i vår  samtid… og gratis trådløst internett. Siden har jeg lest en samling tidlige noveller (litt hit and miss) og boka Eastern Standard Tribe (som jeg likte ganske godt, bedre enn FTW, men som allerede virker litt datert på tross av at den ikke er eldre enn 2004). Kanadisk-britiske Doctorow er blogger, journalist og sf-forfatter. Han er kjemper aktivt for  delingskultur, er involvert i arbeidet for å endre copyrightlovgivningen til fordel for både opphavsrettshavere og forbrukere, og en viktig støttespiller for organisasjonen Creative  Commons. Han har også jobbet for Electronic Frontier Foundation, som jobber for fri og  åpen telekommunikasjon, personvern i lys av ny kommunikasjonsteknologi og den slags.

Mange av bøkene og tekstene sine gir han ut på en Creative Commons-lisens, og de kan lastes gratis ned fra nettstedet Craphound.com i ulike formater, før man eventuelt bestemmer seg for å kjøpe elektronisk eller trykk. Hittil opplever jeg nok Doctorow mer interessant som essayist, tenker og aktivist enn som sf-forfatter. På «nær samtid postcyberpunk»-feltet opplever jeg at William Gibsons Blue Ant-trilogi går det jeg hittil har lest av Doctorow en høy gang. Men jeg regner med at det vil komme gull fra den  kanten, eller at det allerede har kommet gull jeg foreløpig ikke har lest.

For the Win er dessverre ikke en veldig sterk bok. Jeg oppdaget først et godt stykke ute i teksten at den er lablet for «Young Adults». Ikke noe galt i det, men jeg er neppe helt i kjernemålgruppen. Men det er mulig jeg ville digget den da jeg var 13. Hovedpersonene er alle tenåringer, det er noen i overkant pedagogiske passasjer. Hva verre er synder forfatteren mot gode gamle «show, don’t tell». Mange av passasjene ville jeg langt heller  ha lest i essayform. På det verste blir det litt som Sofies Verden.

Men, hva vet vel jeg. En ungdomsbok som kanskje kan lære bort litt om makroøkonomi, klassekamp og hvilken enorm potensiell makt kidsa besitter i kraft av sine skillz og at de  har vokst opp inni internett?

Kunne vært verre.

Her kan du laste ned boka gratis og lovlig, i en masse forskjellige formater, hvis du skulle føle for det (eller har en håpefull n00b i huset): http://craphound.com/ftw/download/

* «China used prisoners in lucrative internet gaming work» 25. mai 2011: http://www.guardian.co.uk/world/2011/may/25/china-prisoners-internet-gaming-scam