Mediehåndtering

De ukrainske aktivistene i gruppa Femen får mye presseomtale, fordi de oppfyller Vesentlighetskriteriet og setter fokus på en rekke viktige humanitære spørsmål.

Tanker om innsalg av stoff og brannslukking. Skrevet med ideelle organisasjoner for øyet, men rådene kan sikkert brukes av de fleste som har behov for slikt. Bearbeidet versjon av foredrag jeg har holdt for Hyperion, MR-huset og LLH Oslo.

Hvordan få medienes oppmerksomhet?

Før vi kontakter mediene for å få fokus på våre arrangementer, lag, foreninger og hobbyer kan det være greit å tenke over hva media er interessert i. Folk som driver med et eller annet idealistisk har ofte vanskelig for å forstå at ikke resten av verden har like stor entusiasme for det som dem selv, og det er veldig mange lag, grupper og foreninger som kjemper om medias oppmerksomhet.

La oss si at du vil skape oppmerksomhet om gulrotens sak, og arrangerer et festlig gateteater med hjemmelagde kostymer. Du og dine venner kler dere ut som gulerøtter og inntar Eidsvolls plass, der dere plager forbipasserende i tre timer med et evinnelig gnål om rotfrukt. Kanskje får dere et lite innslag på en lokalsending eller to, men jeg tror dere vil bli ignorert av de fleste.

I deres hode bekrefter dette at mediene er ryggløse og mangler sosialt engasjement. Men for mediene er det mer en vurdering av at det trolig ville blitt en kjedelig sak, med kjedelige bilder, av kjedelige folk som gjør noe kjedelig. Her er det riktignok en forskjell på lokal- og rikspresse. Lokalaviser skriver mer enn gjerne om kjedelige folk som gjør kjedelige ting, så lenge det skjer i deres kommune.

De fleste journalister og redaksjoner har også en ryggmargsskepsis mot å drive lanseringsvirksomhet og gratisreklame. Det journalistiske selvbildet består av å være en slags korsfarer på en utrettelig ferd mot sannhetens hellige gral – ikke en oppslagstavle for alle mulige lag og foreninger. Det betyr ikke at det ikke foregår lanseringsjournalistikk i norske medier, snarere tvert i mot! For et halvt tiår siden var det en debatt om kulturjournalistikk hvor det ble spurt om det finnes kritisk kulturjournalistikk her til lands i det hele tatt, eller om alt bare er kjendisintervjuer og forhåndsomtale.

Så hvordan kan man fange oppmerksomheten til alle disse journalistene og redaksjonene som uansett suser rundt og driver gratisreklame for musikk, film og forfattere?

Poenget er å klare å henvende seg til journalistene, og ikke minst deres mellomledere, på en måte som gjør at de hører «Hei, vi har noe som kan bli en ganske ålreit sak» fremfor «Hei, vi er noen kjedelige folk som driver med noe kjedelig og vil gjerne at du skal skrive om det sånn at flere kjedelige folk kan komme og ha det kjedelig sammen med oss.»

Jeg vil foreslå en regel nummer 1: Har du noe eller noen som kan se kult ut på et bilde, stiller du straks sterkere i forhold til avis/TV.

Begge disse mediene er sterkt visuelt orientert, og bildet er et viktig blikkfang for å huke leseren fast i en sak. På radio må det selvsagt høres kult ut.

Nyhets-KVISA

Journalister må ofte være mange steder på en gang i sitt utrettelige arbeid for å gjøre verden til et bedre sted. Derfor er det en fordel at de kommer fra en annen planet og har overmenneskelige krefter.

Høgskolelærer Thore Roksvold setter i boka «Retorikk for journalister» opp de såkalte VISAK-kriteriene for nyhetsjournalistikk. Akronymet står for Vesentlighet, Identifikasjon (eller var det Informasjon? Husker ikke), Sensasjon, Aktualitet og Konflikt. Klarer dere å overbevise redaksjonen om at arrangementet, foreningen, boka eller hobbyen dere vil lansere passer med et av disse kriteriene, tipper jeg at det vil være lettere å få profilering i avisen. (Da mener jeg selvfølgelig ikke at man skal argumentere med at «vårt arrangement passer med VISAK-kriteriene», men at man bør ha dem i bakhodet når man forsøker å selge inn stoffet sitt).

Jeg innbiller meg at den typiske strategien ofte er å prøve å få ut (for eksempel) forhåndsinformasjon om arrangementer via media, og at det kan slå feil fordi media ikke har noen interesse av å være en ren informasjonsbrosjyre – i hvert fall hvis de opplever at informasjonen kke er noe som har interesse for den jevne leser. De samme innvendingene gjelder nok også ofte i forhold til vesentlighetskriteriet; er informasjonen fra en rollespillforening vesentlig for den jevne leser? Noe hun kan identifisere seg med?

Jeg tror likevel kriteriene det er lettest for oss å benytte er Sensasjons- og Aktualitetskriteriene. Sensasjon: Han-derre-fyren-som-spilte-C3P0 kommer til Norge; vår kongress samler så-og-så-mange tusen folk; vi viser X antall filmer med Norges-premiere på vår festival; vi får besøk av kjendis-sånn-og-sånn; krompen har sagt seg villig til å være gulerotfestivalens høye beskytter; en av vår forenings medlemmer er verdensmester i denne hobbyen!

Aktualitet: Dette arrangementet skjer akkurat denne helgen; vår kongress har tiårs jubileum; Dungeons & Dragons fyller 30 år i år; dette arrangementet har tilknytning til den-og-den-filmen som selger som hakka møkk for tiden; denne hobbyen er Det-nye-store blant amerikansk ungdom, og hvis dere vil være først ute til å dekke den er vi folka dere bør snakke med, nytt norsk rollespill utgis for første gang på lenge.

Alt som har med Store mengder publikum eller Store mengder cash å gjøre er også bra salgsargumenter. De negative medieoppslagene kommer som regel når omtalen av hobbyene på et eller annet vis kan knyttes til Konfliktkriteriet. Siden hobbyene våre er sære og lite kjent får dette også en viss sensasjonsverdi.

Eksempler:

– Vampyrrollespillentusiast halshugget.
– Laivere ryddet ikke opp etter seg – lokalbefolkningen forbannet.
– Dataspill kan føre til vold hos AD/HD-kids.

I tillegg vil jeg tilføye to andre kriterier vi kan bruke for å få oppmerksomhet, nemlig Kuriosa-verdi og Featureverdi.

Kuriosa-verdi: Fenomener som er merkelige og snevre nok kan være verdt å skrive om i seg selv. En av Hyperions medlemsforeninger har for eksempel som hobby å arrangere japansk te-seremoni. Kuriosa-verdien er noe man kan spille på i møte med media: «Vi er jammen rare, altså». Medieoppmerksomheten om kostymefolket og køliggerne i forkant av Star Wars og Ringenes Herrepremierene kan være andre eksempler på slikt kuriosasstoff.

Vær likevel oppmerksom på at kuriosa-pitcher fort kan virke krampeaktig (ref. gateteateret i denne epistelens innledende vers)

Kuriosa-land er et tøft marked å konkurrere i, og jeg tror man først og fremst bør satse på originalitet og oppriktighet fremfor å prøve å konstruere «happenings».

Feature-verdi: Feature, eller reportasje, er en journalistisk sjanger som låner fra skjønnlitteraturen. Hvis vi kan tilby et eller annet som for det første ser kult ut på bilder/video og kanskje tillater journalisten å være med på aktiviteten, kan vi kanskje få solgt inn noen feature-saker. Laiv og blankvåpen er typiske eksempler på feature-vennlige hobbyer, og Laiv har da også fått langt bredere dekning i mainstream-media enn for eksempel bordrollespill (som ikke ser ut).

Summa summarum: for å få medienes oppmerksomhet må dere tilby dem noe å skrive om. Det at dere har en  forening, et arrangement eller en sær hobby er som regel ikke nok. Dere må skjønne hva media vil ha, og prøve å levere det i deres salgspitch til dem.

Sak vs. forhåndsomtale

Media og fandom vil ofte ha motstridende interesser i forhold til når saken skal stå på trykk. Vi vil ha forhåndsomtale, de vil ha sak. Forhåndsomtale blir sjelden god sak. Det er lettere å skrive interessant om noe som nettopp har skjedd enn noe som straks skal skje. Ikke minst er det lettere å illustrere det med bilder.

Jeg tror det finnes to strategier man kan møte dette problemet med: for det første tror jeg vi rett og slett må finne oss i å tenke langsiktig. At Arcon får et presseoppslag i år vil ha en positiv effekt neste år, selv om den kan være vanskelig å måle. Flere tusen folk som ellers ikke ville hørt om oss blir oppmerksomme på festivalen, og kanskje et par av dem dukker opp neste år. Vi skaper gjenkjennelseseffekt. For det andre bør vi bestrebe oss på å selge inn forhåndsomtalen i de delene av avisa/mediene hvor det er rom for det!

Oslopulsseksjonen i Aftenposten serverer masse forhåndsomtale om ting under oppseiling i Oslo. Det finnes tilsvarende seksjoner i for eksempel Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Adresseavisa. Der er det gode muligheter for å få inn notiser og korte artikler i forkant av forskjellige begivenheter. Mange lokal-TV-stasjoner gir oversikter (rulletekst-style) over ting som skjer i byen. Det samme gjelder lokalradio. Dagsavisen er i praksis en slags lokalavis for Oslo, og det kan hende man kan finne plass der også.

Gå på den enkelte journalist

Alltid kjempepopulært med gode pressemeldinger fra toneangivende politiske organisasjoner.

Hvis vi sender ut en pressemelding til førti redaksjoner på måfå, vil den sikkert bli skumlest av opptil flere av dem – i hvert fall hvis tittelen i emnefeltet ikke er sånn at man med en gang skjønner at «å herregud, de jævla gulerotfolka maser igjen. Faen heller, selv en masseutsendelse fra ANORG hadde vært å foretrekke.»

Likevel tror jeg sjelden vi klarer å trenge gjennom støymuren rundt den jevne redaksjon. Da er det bedre å henvende seg direkte til den enkelte journalist. Følg med i avisene du vil henvende deg til, og finn ut hvilke journalister som skriver om ting du er interessert i. Ta kontakt med dem direkte! Det er mye større sjanse for at de vil være sympatisk innstilt enn en travel kulturredaktør. Journalister må jo også daglig klare å hoste opp en drøss nye ideer, og hvis dere henvender dere til dem på en høflig og saklig måte kan det godt hende det oppleves kjempepositivt for dem. En annen ting å huske på er at journalister i perioder kan ha det veldig hektisk. Når det koker som verst i reaksjonen har de ikke lyst til å bli heftet i en timeslang samtale med en ivrig gamer som vil pushe arrangementet sitt. Ta et hint, forstå sosiale koder, vær høflig, men gi deg ikke med mindre du blir direkte avvist! Vær tidlig ute. Hvis du får positiv respons, men siden ikke hører noe: ta kontakt på nytt! Og enda en gang uka etter! Og enda en gang uka etter, like blid! Du har selvsagt også lov til å stille krav overfor journalisten. Du har lov til å si: – du, hvis det ikke er aktuelt for deg å gjøre noe på denne saken er det helt greit, men du må nesten si det til meg sånn at jeg kan gå til en annen avis isteden. Hva blir det til, tror du?

Men gjør dette på en høflig og skvær måte. Det skal ikke mye til før en journalist blir lei av folk (som ikke er i en maktposisjon/en essensiell kilde) som maser. Det kan hende hun bare kommer til å droppe dere fullstendig.

Lokal vs. Regional vs. Riks

Et eller annet mindre begavet individ har valgt å illustrere Wikipedia-artikkelen om rollespill med dette fotografiet av tyske laivere. Ideen er antakelig å skremme folk vekk fra hobbyen.

Jeg tror det ofte vil være mye lettere for oss å få inn stoff i regional- og lokalmediene enn i riksavisene. Riksavisene drukner i stoff, selv høyaktuelle nyhetssaker kan bli til notiser i VG. På det markedet er det vanskelig for oss å konkurrere. Mine medstudenter med praksis i lokalaviser rapporterte på sin side at de mange steder fikk lov til å skrive nesten hva de vil. Det er grenser for hvor mye det skjer i bygda i løpet av en uke, og Norge har veldig mange lokalmedier. Det er en særnorsk greie.

For å få plass i lokalmediene bør arrangementet deres enten finne sted i et område disse mediene dekker, eller så bør en av dem som er med å arrangere være fra området, eller så må hobbyen ha en eller annen lokal tilknytning. Men husk: selv om riksmediene drukner i stoff, kan den enkelte journalist godt lide av idétørke.

Å skrive pressemelding

I forbindelse med lanseringen av Itras by sendte jeg ut en slags pressemelding/infomail til haugevis av redaksjoner. Og ringte. Og purra. Tror både NTB og Morgenbladet ble rimelig lei av meg, men hey; oppslag i 15 medier, både radio og avis. Ikke noe tv, dog. NRK Kultur ble også lei av meg, tror jeg. Dems tap.

Her kan du lese presseklippene om Itras by

Legg merke til at sakene har forskjellige «vinklinger»: Aften og Nova hadde ganske streite omtaler, Dagbladet kjørte DIY-vinklingen (vær gjerne frisk i sitatene dine, da gjør du livet lettere for desk og skribent), Nationen kjørte en skøyeraktig bondevinkling, Radio Norge unnlot selvsagt ikke å nevne Tufte, men hadde også et veldig streit omtalepreg (tabloid, så klart, men vi fikk spille rollespill på lufta. Det var gøy), Fredrikstad Blad vinkler på Thore, siden han bor i byen, Klassekampen vinkler på støtteordning-syting, Universitas vinkler på studentforeninger, osv, osv.

Tilfeldig? Neppe.

Her er et intervju i Journalistens nettutgave der jeg snakker litt om tankegangen bak lanseringsarbeidet. Eplekjekk som få, men kan jo hende det kan virke inspirerende: http://www.journalisten.no/story/53020

Men vi skulle snakke om pressemeldinger.

Noen punkter:

  • En overskrift som med en gang forteller hva saken dreier seg om
  • Kort introtekst med mange detaljer og ulike mulige innganger til saken (lokal vinkel, Arcon-vinkel, Nytt norsk rollespill-vinkel, kjendisvinkel).
  • Kort historikk med hva-er-dette-for-noe-stoff.
  • Kort kildeliste (personer, organisasjoner og skriftlige kilder).
  • Noen sitater redaksjonen kan forsyne seg av.
  • Fakta/bakgrunnsstoff

Kortfattet og nyttig er nøkkelord.

Pressefoto i forbindelse med Itras by-lanseringen. Kjekt å ha for medier som vil lage notis, men ikke gidder å sende fotograf selv.

Slik så Itras-PMen ut (den er lenger enn hva jeg vil tro er ideelt, men i dette tilfellet mener jeg å huske at jeg ringte og spurte før jeg sendte den. Så den gikk i hovedsak til journalister som hadde signalisert interesse. Senere sendte jeg den vel ut i sin helhet til en drøss redaksjoner. Ble blant annet fanget opp av Radio Norge, men jeg burde nok ha kortet den ned før masseutsendelse):

«Surrealistisk rollespill med Thore Hansen og Martin fra Heia Tufte!

(Finn vedlagt denne e-post pressepakke med fotografier. Illustrasjoner krediteres Thore Hansen, foto krediteres itrasby.no)

Rollespillet Itras by er en surrealistisk urbanfabel ført i pennen av Martin Bull Gudmundsen og Ole Peder Giæver. Boken er illustrert av Thore Hansen, og lanseres under Arcon-festivalen i Oslo 26-29. juni (2008, red.anm). Itras by er satt til en forunderlig 20-tallssetting der drømmer og mareritt blir til virkelighet, og leseren selv er helten. Spillet henter impulser fra filmer som Delikatessen og De fortapte barns by, fantasylitteratur, tegneserier og science fiction.

* Illustratør Thore Hansen er en legende i det norske fantasy- og science-fiction-miljøet. Han står blant annet bak bøkene om Sjøormen Ruffen, Skogland-serien og Det blå folket.

* Martin Bull Gudmundsen er tidligere kjent fra TV Norges underholdningsdokumentar «Heia Tufte».

* Itras by er tema for årets Arcon-festival, som samler omkring 500 rolle-, kort- og brettspillende entusiaster på Blindern i Oslo 26-29. juni. Lanseringsfesten avholdes på utestedet Cacadou i Torggata tirsdag 24. juni.

* Norsk kulturfond har støttet utgivelsen av spillet med 47 000 kroner. Også Solofondet, ungdomsorganisasjonen Hyperion og Trafo-ordningen har bidratt med utgivelsesstøtte.

Aktuelle kilder:

* Martin Bull Gudmundsen, medforfatter av Itras by: 922 XX XXX

* Ole Peder Giæver, medforfatter av Itras by: 957 43 142.

* Thore Hansen, illustratør: 69XXXXXX.

* Matthijs Holter, forfatter av rollespillet Draug (Spartacus 2004) og rollespillet Lærelyst (til bruk i grunnskolen): 994 XX XXX.

* Tomas Mørkrid, forfatter av rollespillet Fabula (Cappelen 1999): 948 XX XXX/22 XX XX XX.

* Kristian Echholt, leder Arcon-festivalen, der Itras by er årets tema: 900 XX XXX.

* Erlend Bruer, leder ungdomsorganisasjonen Hyperion, som organiserer 12 000 ungdommer med «fantastiske fritidsinteresser» som rollespill, data, tegneserier og science-fiction: 930 XX XXX.

Aktuelle lenker:

* Spillets hjemmesider: http://www.itrasby.no (her finner du også YouTube-traileren vår)

* Arcon-festivalens hjemmesider: http://www.spillfestival.no

* Rollespill.net: http://rollespill.net

* Itras by på Facebook: http://www.facebook.com/group.php?gid=14546431833

Fakta om rollespill:

– Hobbyen vokste ut av miniatyrspillmiljøet i USA på 70-tallet, og Dungeons & Dragons (1974) regnes som det første publiserte rollespillet.

– Flere millioner mennesker spiller eller har spilt rollespill. Det finnes ingen nøyaktige tall, men det anslås at flere titalls tusen personer har vært borti spillene i Norge.

– Man er som regel 3-5 spillere, der en har oppgaven som spilleder. Spillederen beskriver fantasivirkeligheten for spillerne, som styrer hver sin rolle.

Notis-mat:

De vedlagte bildene kan brukes fritt til en eventuell notis om spillet. Hele eller deler av teksten/sitatene nedenfor kan også benyttes:

Surrealistisk spill med barndomshelten

Ole Peder Giæver (27) og Martin Bull Gudmundsen (29) var overlykkelige da deres barndomshelt Thore Hansen ville illustrere rollespillboken «Itras by».

– Det er helt fantastisk gøy for oss at Thore er med på laget. Vi har vokst opp med hans tegninger og bøker, og det er mange impulser fra den litterære produksjonen hans i spillet, sier Martin Bull Gudmundsen.

Thore Hansen er en legende i norsk science fiction og fantasy-miljø, og mange har et varmt forhold til hans barnebokillustrasjoner i serien om Sjøormen Ruffen. Selv er Martin også kjent fra TV Norges underholdningsdokumentar Heia Tufte!. De to forfatterne beskriver spillet som en «retro-surrealistisk urbanfabel.»

– Spillet handler om en 20-tallsby der drømmer og mareritt trenger inn i virkeligheten. Det er inspirert av filmer som «Delikatessen» og «De fortapte barns by», sier Ole Peder Giæver.

– Leserne skaper seg roller i denne byen, og lever seg inn i en fortelling de lager i fellesskap.

Illustratør Thore Hansen var imponert over detaljrikdommen i skildringen av byen.

– Dette er et manuskript som virkelig setter fantasien i gang. Det er bilderikt og spennende, sier han.

Forfatterne har mottatt 47 000 kroner i utgivelsesstøtte fra Norsk kulturfond, og har også fått midler fra ungdomsorganisasjonen Hyperion og Solofondet. Boken kommer som en egenutgivelse på Kolofon forlag.

– Vi har puslet med dette prosjektet i sju år, så det er utrolig gøy at det endelig blir realisert. Både Aschehoug og Damm har snust på spillet, men de var usikre på økonomien i en slik utgivelse. Med støttemidlene har vi råd til å gi ut på egenhånd, med full kreativ kontroll. Denne boka er ren og skjær kjærlighet, sier Giæver.

Itras by lanseres under Arcon-festivalen 26-29. juni, og spillet har blitt valgt ut som årets festival-tema.

– Itras by er det beste norske rollespillet noensinne. Jeg tar av meg hatten for det disse to har fått til, sier forfatter av rollespillet Draug (Spartacus 2004), Matthijs Holter, som nå jobber heltid med rollespillet «Lærelyst» for norsk skole.

***

Ta kontakt for anmeldereksemplar (kun PDF, av økonomiske hensyn).»

Noen redaksjoner planket PMen ganske direkte, andre lagde sine egne stories.

MEN: du må følge opp. Du må gå på den enkelte journalist. Det var IKKE sånn at jeg bare sendte avgårde en PM, og så strømmet henvendelsene inn. Innsalg til media er en jobb. Som så mye annet.

Ellers:

Ikke spam. Send pressemeldingen direkte til journalistene du har funnet ut at er vennligsinnede. Ring aller helst og spør først, sånn at de blir oppmerksomme på deg. Send eventuelt til avisas fellesmail, men sørg som et minstemål for å sende den til rett redaksjon, i vårt tilfelle som regel Kultur.

Bruk Bcc-feltet (blindkopi) istedenfor cc-feltet ved masseutsendelser.

Hvis redaksjonene ser at du har sendt tipset til ti tusen andre medier blir det straks veldig mye mindre interessant for dem å gjøre saken.

Og for Guds skyld: språkvask. Hvis teksten er skrevet på dårlig norsk, har manglende tegnsetting, merkelig ordvalg, virker preget av hastverk eller dysleksi kan du glemme å bli tatt seriøst. Hvis du vet du sliter med å ordlegge deg, få en kamerat til å lese gjennom teksten før du sender.

Hvordan håndtere eventuell negativ oppmerksomhet?

Kjempeskummel hobby.

I januar 2003 ble en ung svensk mann halshugget. Han likte å spille Vampire, og mediene var ikke seine om å bruke det som knagg. Siden navnet mitt dukker opp ved et Googlesøk på ordet «rollespill» ble jeg oppringt av en journalist i Dagsavisen. Hun lurte på om jeg kunne fortelle litt om hobbyen, og kanskje gi henne noen kilder. Jeg nevnte en masse folk jeg vet om som har solid rollespillkompetanse, og prøvde å forklare henne litt om en hobby hun hadde null peiling på. Hun var ikke helt fornøyd med dette, og ville helst komme i kontakt med en kilde som hadde studert rollespill på mer «nøytral» basis. Jeg forklarte henne, som sant var på den tiden, at det er få som har forsket på rollespill i Norge utover en og annen hovedfagsoppgave. Jeg nevnte at en voldsforsker som kaller seg Kåre Pettersen har uttalt seg om rollespill tidligere, men at han er en dårlig og litt misvisende kilde fordi han ikke har forsket spesielt på rollespill. Jeg krevde også at hun skulle ringe meg opp igjen for en sitatsjekk hvis hun ville bruke noen av mine uttalelser.

Damen ringte meg opp noen timer senere, og hadde kokt ned vår tjueminuttersprat til et sitat: – Jeg tror ikke rollespill er farlig for folk, men hvis man er gæærn nok kan vel hva som helst tippe en over kanten.

Fordi jeg visste hvordan dette kom til å se ut på trykk sa jeg at, nei, det vil jeg ikke siteres på. Hvis du skal sitere meg på noe som helst får det være følgende:

– Ingen har noensinne tatt skade av å spille rollespill. Det er en spennende og utviklende hobby.

Neste dag var jeg ikke sitert i avisen. Det var derimot voldsforsker Kåre Pettersen, i saken:

Hvis du er ansatt ved et lærested og har en tittel kan du komme med ekspertuttalelser om ting du ikke har filla greie på. Det liker voldsforsker Kåre Pettersen.

«- Rollespill farlig uten oppfølging

Voldsforsker Kåre Pettersen mener enkelte deltakere i rollespill kan utvikle en annen personlighet og gå inn i en farlig og voldelig fantasiverden dersom de ikke tar ansvar for hverandre med en gang spillet er over.

Pettersen er høyskolelektor i sosialt arbeid ved Høgskolen i Østfold og har mer enn 20 års erfaring som voldsforsker bak seg. (…)»

For øvrig har jeg snakket med mange av de andre kildene jeg oppga til journalisten, og de forteller at de ikke ble kontaktet. Pettersen leverte tydelig det hun trengte.

Denne artikkelen stod på trykk samme dag som Aftenposten trykket en sak hvor politiet avviste enhver sammenheng mellom drapet og guttens rollespillhobby. Det viste seg for øvrig at det var noen speedfreaks som stod bak halshuggingen.

Moralen er: hvis en journalist tar kontakt med deg er det en viss sjanse for at vedkommende er uvitende, har sin egen negative agenda, eller rett og slett er et brødhue.

Noen mulige sikkerhetstiltak:

Kommunikasjonsdirektør i Snarglebarf Holding Preben Yknorg kan nås på telefon 95743142. Han bestreber seg på sitatvennlighet, kortfattede poenger og rask tilbakemelding.

• Finn en talsperson som ikke fremstår som en huleboer eller akutt sosialt kasus. Etabler hvem denne personen er, slik at folk i miljøet også vet det. Henvis til ham/henne hver gang media trenger kommentarer om hobbyen.

• Når en journalist kontakter deg, spør vedkommende om dere er i en intervjusituasjon eller om han kun ber om bakgrunnsinformasjon. Hvis han sier han ber om bakgrunnsinformasjon spør du om han kommer til å sitere deg. Han skal da svare nei.

• Hvis det er et intervju, si at du ønsker sitatsjekk. Hvis det dreier seg om alvorlige forhold bør du avklare de nøyaktige premissene for intervjuet på forhånd. Spør hva intervjuet dreier seg om, si at du ønsker sitatsjekk. Du kan også si at du ønsker rett til å trekke sitater hvis du føler deg feilsitert (dette er et strengt krav, som de færreste journalister vil gidde å gå med på med mindre du er en veldig sentral kilde). Forklar eventuelt på en høflig måte at det har vært mange misforståelser og rare artikler på trykk om hobbyen, og at du derfor er på tå hev.

• Ikke prøv å nyansere ting. Vær konsekvent på at hobbyen bare er drit positiv og at det må være andre forhold enn hobbyen som ligger bak det negative som har skjedd. Du trenger ikke å svare på alle spørsmål.

Bestem deg på forhånd for hva du vil si, og si det uansett hva du blir spurt om. Kun en brøkdel av det du sier, i beste fall, vil komme på trykk. Sørg for å gjenta de setningene/poengene du har mest lyst til at skal siteres. Hvis samtalen trekker ut, gjenta dem enda flere ganger, men ikke på en måte som høres teit ut.

• Vær streit og innrøm skyld hvis det reint faktisk er noe som har gått skeis (for eksempel at man ikke fikk flytta vekk søppelsekkene som stod igjen etter laiven før natten falt på, og dyra i skogen kom for å forsyne seg). Beklag og legg deg langflat. Si at dere vil gjøre hva dere kan for å rydde opp i situasjonen, og gjør det.

• Krev/be journalisten ringe deg opp igjen for gjennomføring av sitatsjekk. De fleste redaksjoner gir deg rett til å få lest opp avsnittene før og etter dine sitater, slik at du får vite hvilken sammenheng uttalelsene dine kommer til å stå i.

• Hvis du får inntrykk av at dette kommer til å se helt teit ut på trykk kan du trekke intervjuet ditt. Dette bør du kun bruke som en nødløsning i helt ekstreme tilfeller, vær rund og aksepterende i forhold til det meste som ikke virker helt horribelt. Du har rett til å trekke hele intervjuet, men ikke ett og ett sitat. Avisen vil da kunne gå inn for å prøve å få deg til å se dum ut ved å skrive ting som at «kilder i miljøet nektet i går å uttale seg overfor Blabladet, etter det Blabladet erfarer mener flere kilder i miljøet at rollespill kan være skadelig for utsatte enkeltindivider, X ønsket i går ikke å kommentere saken overfor Blabladet, osv.»

Bør man skrive leserbrev og kronikker hvor man forklarer at hobbyen er fantastisk og ikke-skadelig?

Jeg tror det kan være en god ide, andre mener det vil få det til å virke som om vi har noe vi prøver å skjule. Føl på hvordan du selv reagerer når du leser innlegg fra ulike særinteressegrupper som forsvarer seg i media. Jeg tror det kommer helt an på hvordan vedkommende ordlegger seg og hvilke argumenter hun bringer til torgs om slike tilsvar gir positiv eller negativ effekt.

Slappadua!

Når alt dette er sagt synes jeg det er viktig å poengtere at fandom ikke må bli for hårsåre eller paranoide i forhold til media. Jeg har en opplevelse av at hver gang en av hobbyene skal få omtale i media har man en forhåndsparanoia som går ut på at «å, nei, nå kommer de sikkert til å rævkjøre oss.» Når artiklene kommer på trykk synes jeg også mange har en evne til å tolke alt i verste mening: «å, for en idiot-journalist, han har misforstått alt, skjønner ikke hobbyen, har ikke fått med seg navnet på butikken en gang», osv. Det kan virke som det er noen som synes det er skikkelig kult å være en misforstått, marginalisert utgruppe, men de jeg har forsøkt å henvende meg til er folk som ønsker å profilere hobbyen på en positiv måte.

Sikkerhetstiltakene jeg nevner ovenfor dreier seg først og fremst om alvorlige, negative saker. Det er helt klart grenser for hvor mye du kan pese en journalist med sitatsjekk og sånn før han blir lei og bare dropper deg.

Slapp av, aksepter at nesten all PR er god PR, smil, vær vennlig, høflig og imøtekommende mot journalistene.

Så går det seg til, skal du se.

Hvordan forholde seg til pressefolk – en huskeliste

  • Service mindedness, positivitet. Ta telefonen, eller ring tilbake igjen.
  • Standard høflighet: vær vennlig, ring tilbake hvis du sier du skal ringe tilbake, hold det du lover, levér det du lover.
  • Følge opp, masing i positiv forstand.
  • Vise frem eget nettverk, tenke spinoffeffekter. Kildetilgang = attraktivitet.
  • Tenke utover egen agenda (Hva trenger pressen?)
  • Tåle å ikke ha full kontroll over sluttprodukt.

Gode, gamle onkel Al. Villle vært PR-sjef et eller annet sted hvis han hadde levd i dag.

  • Aktualitet, hurtighet, raske orienteringer. Pressemeldingen som kommer en dag for sent kommer en dag for sent.
  • Gå god for/anbefale eksperkilder, caser, kilder i felt… fortrinnsvis engelsk- eller norskkyndige. Selv fungere som ekspertkilder.
  • Å kjapt finne ut: Hvem er hvem? Hvem kan man  stole på? Hvor finner man presis informasjon? Møte/imøtekomme journalisters rådvillhet.
  • (Tabloid:) Spesifikke saker/historier fra felt, ikke generelle problemstillinger
  • Eksklusivitet, unik kildetilgang
  • Bilder (evt. noe som funker på video /  radio)
  • Pressemeldingen som ressurspakke; kortfattet, ferdiglagde, poengterte sitater om aktuell situasjon, kontaktinformasjon til kilder på huset og kilder i felt som står parat til å uttale seg og som org. går god for, faktapunkter. Kort, poengtert og gjerne overraskende overskrift. En faktatett ingress som slår fast hva saken er og gir journalisten lyst til å gjøre saken (og ikke minst: gjøre saken til sin egen). Ikke spam, ikke skriv for langt, og bruk blindkopi-feltet (Bcc:).
  • Hva er en nyhet i Norge? Nyhets-KVISA; vesentlighet, informasjon/identifikasjon, sensasjon, aktualitet, konflikt. I tillegg: featureverdi, kuriosaverdi, behov bilder, behov tilstedeværelse, caser, enkeltskjebner, tendens behov for «norsk» link (identifikasjon): Nordmann på stedet, norsk bedrift involvert, norske statsborgere caser/familie av caser, etc. Ferske tall, statistikk, noe som faktisk er nytt = nye opplysninger og har en viss relevans for norske lesere vil nesten alltid være interessant for et eller annet medie (tror jeg). Men det må pakkes inn og serveres på riktig måte for å nå gjennom støymuren som omgir de fleste redaksjoner.
Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Skriveri og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s