Signal to noise

«Signal-to-noise ratio is sometimes used informally to refer to the ratio of useful information to false or irrelevant data in a conversation or exchange. For example, in online discussion forums and other online communities, off-topic posts and spam are regarded as «noise» that interferes with the «signal» of appropriate discussion.» (Wikipedia http://en.wikipedia.org/wiki/Signal_to_noise)

På Facebook har jeg 589 kontakter, på Google+ 222, på denne bloggens nyopprettede Twitterkonto @apehaer følger jeg foreløpig 68 andre kontoer, på en annen, forholdsvis inaktiv, konto følger jeg 128.

Jeg er hyperaktiv på et norsk rollespillforum, mindre aktiv på et annet og lurker stort sett på et tredje (engelskspråklig).

I tillegg følger jeg med ujevne mellomrom tre blogger (samt alle andre jeg måtte få tips om fra kilder jeg stoler på i førnevnte kanaler), men det er et landskap jeg har lyst til å orientere meg mer i. (Jeg har hatt hjemmesider siden 1996 eller deromkring, og aldri helt klart å se forskjell på Web 1.0 og 2.0, men har ingen problemer med å se at løsningene har blitt mer intuitive, interaktive, brukervennlige og utbredt. Samt at det er stadig flere muligheter for å skape ting i fellesskap. Men både Usenet, BBSer og hjemmesider begynner å bli forholdsvis gammalt nytt).

På Google Reader følger jeg oppunder 170 RSS-feeder (prøvde å finne et nøyaktig tall, fant ikke ut hvordan i farta og begynte å telle. Så gikk jeg i surr. Men det ligger deromkring). Det er i hovedsak mainstreammedier, og jeg bruker feedene primært når jeg er på jobb.

Også er det en drøss andre nettsteder jeg besøker ved behov, som Wikipedia, Bokmålsordboka på nett, valutakalkulatorer, kalkulatorer for avstandsberegning, Google News, Retriever-databasen, Yahoo, Flickr, Gmail-kontoen min (min startside), databasen over folkevalgtes kontaktinfo, osv, osv, osv.

For ikke å snakke om Google, så klart.

Så; hvorfor og hvordan bruker jeg disse informasjonsfontenene? Sistnevnte er selvinnlysende, så jeg vil i hovedsak se på de første, de som gir deg «strømmer» eller «feeds» av mer eller mindre kortfattede innlegg og betraktninger fra venner, bekjente, kilder, kjendiser, eksperter og lignende.

Jeg liker godt å la meg skli ned i et deilig, veltemperert informasjonsbad og ligge der og trekke. Kanskje til og med skape noen krusninger på vannoverflaten med badeleketøyene mine.

Men ingen liker å ligge i et badekar som har skittrand eller som det flyter klumper av dritt i. Det vil si, jeg kan tåle skittranda (en dyd av nødvendighet her ute på eteren), men bæsjeklumpene vil jeg helst slippe.

Allerede i 2009, lenge før høstens debatt om «ekkokammere på nett», leste jeg et kort essay (på en fjerde blogg) som tok for seg en grafisk fremstilling av hvilke nettsteder som lenket hvor under den amerikanske presidentvalgkampen året i forveien. Ikke overraskende så man at konservative nettsteder, kommentatorer og kontoer på ulike «sosiale medier» i hovedsak kommuniserte med, og lenket til, hverandre.

Men «begge sider» hadde også bånd til midten av grafikken, og der lå mainstreammedias nettsteder. Det gjorde at jeg trakk et lite lettelsens sukk, ikke bare fordi jeg er ansatt i et slikt, men også fordi jeg tror det er veldig sunt for det offentlige ordskiftet at man har noen kanaler der man blir eksponert for meninger som avviker fra ens egne.

Men det kan man selvsagt også finne på de sosiale mediene. Spørsmålet er bare hvor tjukk man ønsker at skittranda er, og hvor mye bæsj man tåler i badevannet sitt etter at man har tappet det og funnet en temperatur man trives med..

Facebook

I mai 2010 viste tall fra TNS Gallup at 41 prosent av alle nordmenn brukte Facebook hver eneste dag. Tipper tallet har økt, uten at jeg gidder å grave frem ferskere statistikk sånn i farta. Jeg er sikkert en av disse 41-prosenterne, sånn mer eller mindre,

Da invitasjonene til Facebook begynte å tyte inn i epostkassa mi omkring 2007, fra haugevis av folk jeg tildels bare hadde perifer bekjentskap til/interesse av, syntes jeg det var slitsom spam. Jeg skjønte heller ikke hva det var. Enda et fucking nettsamfunn jeg må forholde meg til? Men til slutt ble den kritiske massen av invitasjoner fra folk jeg stoler på og respekterer blitt såpass høy at jeg bestemte meg for å se hva dette var for noe. Sånn var det sikkert for mange.

Etterhvert har Facebook for meg blitt et hyggelig verktøy for å gjenopprette kontakt med folk, bli invitert på en del gøyale greier, følge litt med på hva andre driver med, og så videre. Jeg er ikke noe sånn voldsomt aktiv, men det durer og går i bakgrunnen nesten hele tida. Kontaktene mine er som nevnt en salig blanding av kilder, venner, bekjente, m.m.

Stort sett er det mer noise enn signal, men det er liksom litt av greia. Politikken min på å godta forespørsler om kontakt er forholdsvis liberal (alt fra nabogutten jeg ikke har snakket med siden jeg var 13 til mine nærmeste venner), men hvis jeg ikke aner hvem folk er… eller ikke vil ha noe med dem å gjøre, takker jeg nei.

Det er en masse gnål om ting som ikke interesserer meg, som at folk har vært på skitur eller bakt en kake, men så glimter mange ofte til. Også får man litt forskjellige typer input fra mennesker og miljøer man ellers ikke ville forholdt seg så aktivt til. Det er fortsatt et «ekkokammer», men det er litt høyere under taket enn i mange andre slike.

Twitter

På Twitter er man «i det offentlige rom» på en litt annen måte enn FB. Jeg har ikke vært så aktiv på dette nettstedet de siste åra. For noen år tilbake hadde jeg en Twitterkonto der jeg (av helsemessige årsaker jeg kanskje kommer tilbake til i en senere artikkel på dette nettstedet) over noen uker overtvitret/spammet/skrev en masse uleselig vås. Takk og lov var det en Twitterkonto med noen få hundre «followers», og ikke Facebook…

Denne opplevelsen ga meg litt skrekken. Twitter, er mitt inntrykk, benyttes i større grad av eksperter/nettverk av kolleger/profesjonelle aktører osv… enn Facebook, hvis nøkkel til suksess er det mer private og personlige preget (selv om den langsiktige planen selvsagt alltid har vært å bruke dette som plattform til å tjene gryn, skjønne mer av hvordan brukerne ter seg på nett og dermed spisse salg/markedsføringsfremstøt mer mot den enkelte. Men dette er ikke ment å handle om grusomhetene ved kommersialiseringen av internett, jeg har som vanlig allerede skrevet meg bort, og klokere hoder enn mitt har allerede synset en masse om dette).

Men, uansett, dette webzinet tenkte jeg å bruke til å lære meg litt mer om hva som foregår rundt om, samt skrive mer privat og ut fra egne interesser enn jeg får gjort på jobb. Så derfor har jeg laget en kontoen @apehaer, som også fungerer som nyhetsfeed til høyre for denne teksten et sted (du må sikkert scrolle forjævlig langt opp på dette tidspunkt).

Der har jeg bestemt meg for å være forholdsvis selektiv med hvem jeg følger, og (i noe mindre grad) med hvem som følger meg. Jeg vil at det skal være en sprudlende, liten kilde til obskur informasjon og skjeve vinklinger jeg ellers ikke ville snappet opp (fra for eksempel mainstreammediene jeg følger i Google Reader). Derfor kommer jeg ikke til å følge:

  • Kolleger, med mindre jeg kjenner/liker/stoler spesielt på dem. Kontoen, og dette nettstedet, er privat og ikke-kommersielt.
  • Det profesjonelle norske menenoehverjævladagokratiet, som jeg dessverre ofte opplever fullt av langhalm og forutsigbart vissvass jeg har tenkt/lest tusen ganger før.
  • Mainstreammediene jeg uansett følger på RSS (med noen få unntak, som The Economist og Wired).
  • Folk som bruker Twitter til å sutre og klage (mer enn de informerer og begeistrer, jfr. signal to noise).

Dette liker jeg å finne på Twitter:

  • Lenker til interessante/pene/oppsiktsvekkende/informative nettsteder og artikler innen mine interessefelt, som jeg ikke har vært borti før.
  • Korte/poengterte/personlige betraktninger/anekdoter/hverdagsbetraktninger fra interessante mennesker.
  • Kortfattet info om ting jeg ikke visste fra før (jeg følger blant annet et par kontoer som sender ut historiske anekdoter, noen populærvitenskapelige kontoer osv).
  • Mine litterære helter (og andre kunstnere jeg liker) som skriver noe lurt.
  • Nyheter og kilder jeg ellers ikke ville funnet frem til.
  • Retweets av meldinger som oppfyller ovennevnte kriterier fra kilder jeg stoler på.
  • Positive overraskelser.
  • En masse annet jeg ikke kommer på /kan forutsi.

Dette liker jeg ikke å finne på Twitter:

  • Seks meldinger på rad som er fortsettelse av hverandre (skriv det på en blogg og post lenken på Twitter isteden)
  • Langtekkelige debatter mellom ulike brukere om dagsaktuelle emner (stort sett en masse forutsigbart møl som degenererer til flamewars, samt utfordrende å finne tråden, og holde oversikt. I mitt personlige syn er Twitter en elendig plattform for debatt. På den annen side liker jeg veldig godt kortfattede, punchy observasjoner om dagsaktuelle emner. Og de skaper jo gjerne debatt. Og da har man det gående. Og da fylles feeden min av spam. Signal to noise.
  • Gnål. Jeg liker å kunne følge Bret Easton Ellis, Neil Gaiman, Stephen Fry, Brian Michael Bendis, William Gibson, Warren Ellis (osv, osv) og se hva de sysler med/tenker på. Men jeg liker ikke når de sutrer, over-twitrer og spammer kontoen min. Så det er en løpende vurdering… men jeg bestemmer heldigvis selv hva jeg skal abonnere på. Og lese. Og klikke på. Hurra.
  • Sutring og surv. Det klarer jeg å produsere mer enn nok av i mitt eget hode. Jeg trenger ikke hjelp fra internett.

Kort om nettdebatter til slutt, for nå har jeg skrevet i to timer og må snart lese rask korrektur før jeg stikker avgårde i et møte:

Hvorfor i all verden bruker folk Twitter som plattform til debatt? Jeg synes jo det er helt crap? Antakelig skyldes det at det er en av få arenaer der man både finner profesjonelle/velinformerte/oppegående/kjente mennesker fra hele vide verden, kan kommunisere med dem kjapt og enkelt, samt til og med håpe på svar. Ikke minst kan man blokkere kilder man ikke vil lytte til.

Det finnes dessverre svært få gode forum for nettdebatt i Norge, ihvertfall som jeg kjenner til. Nettavisenes kommentarfelt har, dels med rette, blitt beskrevet som en «åpen kloakk», Facebook-brukere har et svært varierende kompetansenivå hva gjelder standard nettikette, evnen til å uttrykke seg skriftlig og ikke minst evnen til å lese i tillegg til å ytre. Og kanskje begrense seg hva gjelder ytringer om stoff de ikke har filla greie på. Eller ikke gidder å researche.

Jeg har vært aktiv i nettdebatter i 15 år. Et av de ytterst få virkelig gode norskspråklige debattforumene jeg vet om er faktisk Rollespill.net-forumet på Hyperions server (laivforum er et annet eksempel, det finnes sikkert en rekke andre spesialiserte forum jeg ikke kjenner til). Noen tanker om hvorfor det er slik:

  • Krever registrering
  • Modereres
  • Har hatt og har en løpende diskusjon om nettikette
  • Begrenset medlemsmasse
  • Sterke bånd av felles interesser blant brukerne…
  • … men samtidig bred nok variasjon til at man begrenser «ekkokammer»-effekten.

Her skriver jeg mer om nettdebatt: https://snarglebarf.com/2012/01/12/om-nettdebatt/

Jaja. Dette var jaggu ikke 140 tegn, for å si det sånn. Slit det med helsa og ha en god dag.

(Til info: kommentarfeltet nedenfor er forhåndsmoderert, så det kan ta noe tid før eventuelle svar kommer på lufta. Jeg forbeholder meg selvsagt også retten til å fjerne bæsjeklumper fra badevannet mitt. Hei og hå!)

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Intertubes, Skriveri, Tanker og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Signal to noise

  1. Matthijs sier:

    Hva tenker du om Google+?

    • olepeder sier:

      Opprinnelig hadde jeg håpet det kunne bli det beste fra både Twitter og Facebook: både hyggelige private bekjentskaper og eksperter og kunstnere man liker. Jeg syntes sirkelfunksjonen var veldig intuitiv og grei. Og gledet meg til å bli litt mer selektiv med hva jeg delte med hvem. Tenkte å bruke det litt som en mikroblogg, kanskje skrive om drømmer for en krets, mer generelt svada i hovedstrømmen og så videre. Men dette har også ulemper. Jeg skrev for eksempel noen bokanbefalinger i en post for en begrenset krets, og så fikk Erlend lyst til å dele den, men fikk ikke til det siden den var begrenset. Og når jeg tenkte meg om var det jo ikke noen spesiell grunn til at den ikke kunne deles fritt. Osv. Så litt plundrete, men ingen big deal.

      Vet at Facebook har en tilsvarende kretserfunksjon, men den er ikke like opp i dagen.

      Hva gjelder eksperter og kjendiser tror jeg kanskje Google dreit seg ut litt med interfacet. Warren Ellis skriver om det her: http://www.warrenellis.com/?p=13054 Kjipt hvis mange opplevde det som ham. For tett innpå livet, lizzm.

      Det er jo selvsagt en drøss eksperter der, men jeg har ikke gjort noen spess innsats for å finne frem til dem. Fulgte en eller annen sånn nye medier-helt en stund, men han «overtvitret», så jeg droppet det. Da ble det stille og rolig igjen. Det var fint.

      Min strøm føles litt … død. Det skjer ikke så mye der. Men det er også litt deilig. Har en følelse av at jeg er på et litt mer voksent fora enn FB, selv når jeg kikker på hovedstrømmen. G+ har vel ikke nådd en sånn kritisk gøyforhelefolket-masse enda. Det gjør ikke meg noe spess, men er sikkert leit for Google.

      Men nå har jeg ikke gjort noen særlig aktiv innsats for å knytte kontakter der heller.

      Jeg synes det virker litt enklere å snuble over kontakt med helt ukjente som deler felles interesse (men ikke selv er kjendis) enn på FB. Folk fra rollespillmiljøet i Sverige for eksempel, og litt andre sånne perifere folk. I og med at jeg kan slippe dem ned i kretsen «Bekjente» eller «Følger» og ikke på død og liv må erklære at vi er «Friends» (som jo ville vært usant, jeg er litt opptatt av presis begrepsbruk og sånt… sikkert et mildt snev av autisme). Da blir min terskel lavere for å slippe dem inn i varmen. Så kanskje de kan få komme inn i kretsen «Venner» etterhvert. Hvis jeg selv føler for det. 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s